Om det magiske synet på livet

I denne teksten av tradisjonalisten, filosofen og esoterikeren Julius Evola (1898 – 1974), gis  inspirasjon til gjennom selvovervinnelse å trenge bortenfor begrepene, det som navngir og dermed endrer vår oppfattelse av tingenes tilstand og iboende potensial.  For slik å se verden som den er samtidig som du gjennom det magiske perspektiv kan blikke mot hva den kan være til forskjell fra hva du ønsker den skal være, uavhengig av andres premisser.   

Fra Introduzione alla Magia quale scienza dell’Io, publisert av Gruppo di Ur og Julius Evola (1971), publisert på engelsk som Introduction to Magic (2001), oversatt av Jo Hammerstad. 

« Noe som vil falle er også følelsen av streben, vanen med å løpe rundt, av å gjøre, den smertefulle seriøsiteten og avhengigheten, den tragiske livsfølelsen og det titaniske båndet: med andre ord den store sykdommen selv, nemlig den menneskelige livsfølelsen. En overlegen ro vil følge.»

Skrevet av Ea:

Tittelen på det følgende essayet bør ikke lede leseren til å tro at ideene her gjelder universelt. Dette er heller «sannheter» som skal antas i en gitt fase av utviklingen, med sikte på en preliminær frigjørelse og renselse av sjelen. Utviklingen kan ta en form som dette særlig i «krigerens vei» – for kshatriyaen, for å bruke den hinduistiske betegnelsen. Idet fruktene av en slik disiplin er høstet, kan ulike perspektiver endres og den sanne transcendente realiseringens perspektiv bli tilgjengelig.

Selvovervinnelse er, bortsett fra å være et mål for riter, knyttet til en fornyet, heroisert persepsjon av verden og av livet, ikke som et abstrakt mentalt konsept, men som noe som pulserer i rytmen av ens eget blod. Det er en følelse av verden som makt, eller en følelse av verden som en offerhandling. En stor frihet, med handling som eneste lov. Overalt vesener av styrke, og, samtidig, et kosmisk åndedrett, en følelse av høyde, av luft.

Handlingen må frigjøres. Desinfisert fra mental feber, rensket fra hat og begjær må den realiseres i seg selv. Følgende sannheter må gjennomtrenge sjelen: det er ikke noe sted å dra, ingenting å spørre om, ingenting å håpe på, ingenting å frykte. Verden er fri: Mål og grunner, «evolusjon», skjebne eller forsyn – alt dette er røyk, oppfunnet av skapninger som enda ikke visste hvordan de skulle gå på egenhånd og trengte krykker og støtter. Nå vil du overlates til deg selv. Du må se deg selv som et senter av styrke og kjenne handlingen som ikke lenger er diktert av det eller det objektet, men for sin egen del. Du vil ikke lenger beveges: Uavhengig vil du bevege. Objektene rundt deg vil slutte å være begjærsobjekter for deg – de vil bli handlingsobjekter. Graviterende rundt ting som ikke lenger eksisterer vil impulsene fra et irrasjonelt liv endelig slukkes ut: Noe som vil falle er også følelsen av streben, vanen med å løpe rundt, av å gjøre, den smertefulle seriøsiteten og avhengigheten, den tragiske livsfølelsen og det titaniske båndet: med andre ord den store sykdommen selv, nemlig den menneskelige livsfølelsen. En overlegen ro vil følge. Fra denne vil det komme handling, ren og renskende handling: det er en handling rede til når som helst, hvilket som helst sted, å ta en hvilken som helst retning. Det er en fleksibel handling, fri mot seg selv, overlegen seier og tap, suksess eller fiasko, selviskhet og altruisme, glede og misnøye; handling befridd fra bånd, fra identifikasjon, fra avhengighet.

I slik handling vil du bli i stand til å finne renselse, siden individet i følge den ikke  lenger teller og fordi det tar deg hinsides både abstrakt viten og de lavere kreftenes irrasjonelle impulser. Ikke spøkelser av konsepter, ideer og «verdier» – men heller en visjon uten referansepunkter, som har som sitt eneste direkte objekt virkeligheten selv. Handling vekket som noe elementært, enkelt, utvunget. Makt til å kommandere og makt til å adlyde: Absolutt makt, som konsentreres i evokasjoner og identifikasjoner, som benyttes i de umiddelbare, immaterielle møtene med “tilstedeværelser”, hvor noen kan stige opp og forsvinne, mektige og usynlige, mens andre kondenseres inn i legemlige former.

I dagliglivet er det nødvendig å følge en disiplin hvor nytteløsheten ved all sentimentalitet og alle emosjonelle komplikasjoner er forstått. I deres sted et klart blikk og en hensiktsmessig handling. Som for en kirurg, en operasjon som løser problemet i stedet for medlidenhet og nåde. Som for en kriger eller atlet, den umiddelbare beslutningen til å gjøre det som er i ens makt, i stedet for frykt eller irrasjonell agitasjon i møte med fare. Nåde, frykt, håp, utålmodighet, angst – dette er alle åndelige fall som nærer okkulte og vampyriske negasjonskrefter. Ta medlidenhet, for eksempel: Den eliminerer ikke noe fra den andres ulykke, men tillater at din ånd rokkes. Hvis du kan så handler du: Ta ansvar for den andre og gi ham din styrke. Hvis ikke så gjør deg selv uavhengig. Det er det samme med hat: Når du hater degraderer du deg selv. Hvis du ønsker, hvis din sans for rettferdighet krever det, riv ned og kutt, uten å la din ånd rokkes. Videre, husk at ved å hate krymper du. Hat forvrenger og det forhindrer deg i å kontrollere din motstanders innflytelse; verre er det at du i tillegg åpner deg for hans innflytelse, som du i stedet kan kjenne og paralysere, hvis du holder deg rolig, uten å reagere. Den som ønsker det gode og ondes viten og makt må slakte sin «lidenskap» for «godt» og for «ondt». De må være i stand til å gi som en ren handling, som en absolutt gave, ikke for den fornøyelige følelsen av sympati eller nåde; de må være i stand til å slå ned uten å hate.

«Jeg er i de sterke den styrken som er fri fra begjær og lidenskap» – balam balvatâm asmi kâmarâgavivarjitam – dette er hva Krishna sier om seg selv som den kraften og renheten som intet har makt over, som selv loven om aksjon og reaksjon ikke lenger kan få noe grep på. Så snart feberen, instinktets mørke kraft av begjær og aversjon fjerner en fra denne sentrale indre disposisjonen, står selv den sterkeste gud for fall.

Uavhengighet, stillhet, ensomhet – dette er det som forbereder befrielsen av dette synet på livet og verden.

Distanse mellom mennesker. Ikke å gjenkjenne seg selv i andre: aldri føle seg overlegen, lik, eller underlegen dem. I denne verden er vesener alene, uten lover, uten fluktmuligheter, uten unnskyldninger, kun ikledd sin egen styrke eller svakhet: topper, steiner, sand. Dette er den første befrielsen av livsanskuelsen. Å overkomme den broderlige forurensingen, trangen til å elske og bli elsket, føle seg sammen, å føle seg lik og sammensluttet med andre. Rensk deg selv for dette. Fra et visst punkt vil du ikke føle deg forent med noen på grunn av blod, affeksjoner, land, eller menneskelig skjebne. Du vil føle deg knyttet kun til de som er på samme vei som deg, som ikke er noen menneskelig vei, som ikke tar noe hensyn til menneskelige veier.

Når du ser deg rundt, forsøk å se stemmen til det som ikke er levende.

«Hvor vakre de er, disse frie kreftene som enda ikke er blitt besudlet av ånd!»

Nietzsche

Ikke si at disse kreftene «ikke enda» er, men heller «ikke lenger» er besudlet av «ånd», og forstå at med ånd menes her det som «ikke er reelt». Med andre ord alt som mennesket, med sine følelser, tanker, redsler og håp har projisert inn i naturen for å gjøre den mer intim, eller for å få den til å tale samme språk. Gi avkall på alt dette og forsøk å forstå tingenes stemmer, særlig hvor de fremtrer fremmede, nakne, stumme –

hvor de ikke har noen sjel fordi de er noe større enn «sjel». Dette er første skritt mot verdensanskuelsens befrielse. Påmagiens plan vil du kjenne en verden som har returnert til den frie, intensive og essensielle tilstanden, til en tilstand hvor naturen ikke er natur, eller ånden «ånd»; hvor det ikke er noen ting, menn, spekulasjoner om «guder», men heller krefter og livet er en heroisk affære hvert øyeblikk, skapt av symboler, illuminasjoner, kommandoer, ritualer, og offerhandlinger.

I denne verdenen er det ikke lenger et «her» eller et «der», eller avhengighet; alt er uendelig likt og uendelig ulikt, og handlingen springer ut av seg selv, ren og skjult. «Vinden», «Pusten» (Pusten til den hermetiske «Store grønne») bærer alt som et offer, en offerhandling, et lysende og vidunderlig ritual, blant soner av aktivitet så rolig som den dypeste søvn, og ubevegelighet intens som i den kraftigste tornado.

Det som er «menneskelig» smelter her vekk som et mørkt minne om elendighet, som et spøkelse fra et langt mareritt. Engelen våkner, den Antikke Is: Ubevegelighet og et svimlende rolig tempo løser hver spenning; dette er terskelen og transfigurasjonen; hinsides den ligger det eviges verden.