The Fourth Political Theory

beyond left and right but against the center

Alexander Dugin avslører dypstaten som en korrupt vestlig kabal som infiltrerer USA og Europa for å manipulere valg, knuse populistiske ledere som Donald Trump, og påtvinge sin liberal-globalistiske agenda ved bedragersk å posere som en beskytter av demokratiet, samtidig som den hensynsløst undergraver folkets vilje.

"Hvis et ikke-atomvåpenland angriper Russland med støtte fra en atomvåpenmakt, vil dette bli sett på som et samlet angrep på Den russiske føderasjonen."

Alexander Dugin hevder at masseterroren med teknologiske eksplosjoner i Libanon, orkestrert av Israel, viser farene ved ukontrollert digitalisering og kunstig intelligens. Han advarer om at Russland kan møte lignende trusler ettersom teknologi stadig utgjør større risiko for menneskeheten.

I Israel og Gazastripen skjedde to katastrofer etter hverandre: et Hamas-angrep på den jødiske staten – med mange sivile tap, inkludert gisseltaking – og Israels gjengjeldelsesangrep på Gazastripen, som langt overstiger Hamas’ angrep i grusomhet og antall sivile tap, først og fremst kvinner og barn. IDFs (Israeli Defence Force) bakkeoperasjon gjorde situasjonen enda mer katastrofal, og antallet døde – inkludert barn, kvinner og eldre – har økt til ufattelige nivåer.

Den moderne europeiske filosofi begynte med konseptet logos og den logiske orden av det som er. Gjennom en periode som skulle strekke seg over mer enn to tusen år ble dette konseptet etter hvert fullstendig uttømt. Alle mulighetene og prinsippene i den logosentriske tenkemåten har nå blitt grundig utforsket, behandlet og forlatt av filosofer.

Kaosets problem og natur var imidlertid neglisjert og tilsidesatt allerede fra begynnelsen av denne filosofien. Den eneste filosofien vi kjenner i dag er logos-filosofien. Men kaos er noe motsatt av logos, dets absolutte alternativ.

Fra det nittende århundre og videre frem mot i dag har de mest imponerende og briljante europeiske filosofer (som Friedrich Nietzsche og Martin Heidegger) hatt en mistanke om at logos raskt var ved å nærme seg et endepunkt. Enkelte av dem våget å uttrykke at vi fra nå av lever i den logosentriske filosofiens endetid, og nærmer oss... noe annet.

Europeisk filosofi var fundert på det logosentriske prinsipp som svarer til det ekskluderende prinsipp, det differensierende, greske diaeresis. Alt dette svarer nøyaktig til den maskuline holdning, og reflekterer en patriarkalsk, autoritær, vertikal, og hierarkisk orden av væren og kunnskap.

Vi kan forstå denne unipolariteten både geopolitisk og ideologisk. Geopolitisk karakteriseres unipolariteten av den nordamerikanske hypermaktens strategiske dominans over kloden, og Washingtons streben etter å balansere makten slik at de kan herske uhindret i samsvar med egne, nasjonale, imperialistiske interesser. Dette er galt da det fratar andre stater og nasjoner deres suverenitet.

Når det kun er én makt som bestemmer hvem som har rett og hvem som tar feil, hvem som fortjener straff og ikke, har vi en form for globalt diktatur. Dette er ikke akseptabelt. Derfor bør vi kjempe mot det. Hvis noen tar fra oss vår frihet er vi nødt til å reagere. Og vi vil reagere. Det amerikanske imperiet bør ødelegges. Og før eller senere skal det.

Ideologisk er unipolaritet fundert på åpent anti-tradisjonelle moderne og postmoderne verdier. Jeg deler René Guénons og Julius Evolas anskuelse, da de regnet moderniteten og dens ideologiske grunnlag (individualisme, liberalt demokrati, kapitalisme, konsumerisme, og så videre) som årsak til menneskehetens fremtidige katastrofe, og den vestlige livsstilens globale dominans som grunn for jordens endelige fall. Vesten går mot sitt endepunkt, og for alle oss andre gjelder det å ikke bli trukket ned i samme malstrøm.

I etterkrigstidens Paris skulle man dels la seg inspirere av Heidegger, men også av Ferdinand de Saussures (1857–1913) lingvistikk. Med kapitallogikken avslørte man økonomiens tyranni, med psykoanalysen det ubevisstes tyranni, og med lingvistikken språkets tyranni; Marx, Freud, og Saussure, og en god dose Nietzsche skulle med ulike blandingsforhold legge det intellektuelle grunnlaget for tenkere som Claude Lévi-Strauss (1908–2009), Jacques Lacan (1901–1981), Michel Foucault (1926–1984), og Jacques Derrida (1930–2004). Felles for disse tenkerne, så ulike de på andre måter måtte være, var en følelse av å bebo et gammelt, størknet språk som gjenspeilet og tilslørte maktforhold man måtte gjøre opprør mot. Eller enda mer konspiratorisk: at språket var en parasitt som styrte oss, og talte gjennom oss, at mennesket var en marionett styrt av språklige strukturer. Å måle verdien av åndsarbeid er ikke lett, men en kan få en mistanke om at denne akademiske Paris-kritikken, tross interessante innsikter, i stor grad endte opp som en lufteventil for radikal intelligens, kanskje til og med katalysator for kreftene man ønsket å stå imot. For ethvert undertrykkende system har sin «kritikk» slik narren sitter ved tyrannens side og gjør ablegøyer på tyrannen bekostning, uten at dette på noen måte rokker ved tyrannens posisjon, men snarere befester den ved at motkreftene får et utløp som i siste instans er ufarlig, særlig når man i gjøglerposisjonen ikke kan tilby noe alternativ. Så vi fikk en virtuos, «frigjørende» sjonglering med avanserte konsepter i en ganske lukket, institusjonalisert sfære, der opprørerne fikk lov å være frekke småkonger med titler i betalte akademiske stillinger. Kanskje vi også her fikk et overbelastet fokus på språk, om ikke fra de fremste tenkerne i miljøet selv, så gjennom den praksisen som fulgte i kjølvannet. Når tendensen blir at «alt» kan tolkes som språk eller leses som tekst vil dette for svakere karakterer gjerne bli en unnskyldning for å gå utenom arenaer som krever mot, til fordel for en eller annen avskjermet form for tekstkritikk som ikke innebærer noen virkelig risiko.

Martin Heidegger talte om tidens tre ekstaser: fortiden, nuet og fremtiden. Tilsynelatende er det tre ontologiske forbindelser til disse tre ekstasene: umiddelbarhet (det er/det er ikke) forbindes med nuet; det dokumentariske (det var/det var ikke) forbindes med fortiden: og sannsynligheten (det vil være/det vil ikke være) forbindes med fremtiden. Tilsynelatende kan vi lage et hierarki basert på disse forbindelsene: det er, det var, det vil være. ‘Det er’ er mest innlysende. ‘Det vil være’ er mest usikkert. ‘Det var’ er i midten. Fremtiden er den mest upålitelige av tidens tre ekstaser. Fremtiden kan ikke betraktes på samme måte som ‘det er’ eller ‘det var’. ‘Det var,’ var, eller i det minste tror vi at det var ut fra de fakta vi har tilgjengelig. Når det gjelder fremtiden kan man ikke vite sikkert. En gitt hendelse eller ting kan skje, men sannsynligvis vil den ikke. Så fremtiden mangler ‘væren’ sammenlignet med tidens andre ekstaser.