FREMTIDENS ONTOLOGI

Aleksandr Dugin er en av Russlands mest kjente samtidige skribenter og er en russisk tenker og geopolitiker som nå er aktuell med sin siste bok «The Fourth Political Theory» (se lenke til boken her). I dette verket forsøker han nærme seg en ny ideologisk forståelse av verden, væren og ikke minst geopolitikk, som går bortenfor universelle ideologiske diagrammer som begrenser menneskelig og kulturelt potensiale. Som et alternativ til det unipolare nyliberale globalistiske hegemoni som USA representerer, søker Dugin et nytt multipolart fundament som oppløser den illusoriske dikotomien mellom høyre og venstre, og som gjør disse kategoriene overflødige i form av et fjerde alternativ.  I denne oversatte teksten tar han utgangspunkt i værensbegrepet slik Heidegger formulerte det i «Dasein».  Dugin har sitt virke i staben hos Universitetet i Moskva og har vært geopolitisk rådgiver for bl.a. president Vladimir Putin.

Oversatt av Jo Hammerstad, ansvarlig redaktør KULTURVERK

«Omsider har vi kommet til ‘historiens slutt’ og globalisering. Historiens slutt er universalismens logiske konklusjon. Historiens slutt er fremtidens tilintetgjørelse. Historien skrider frem og når sin endetilstand. Det er ikke mer rom å gå videre. Ved å tilintetgjøre historien, tilintetgjøres også tidens struktur, slik også fortiden og nuet tilintetgjøres. Hvordan kan dette skje?»

Er det en fremtid? Spørsmålet er legitimt da det leder tenkningen mot tidens ontologi. Hva er, eller i det minste, hva er nå? Skal vi følge mangfoldet av direkte, empiriske persepsjoner, er det nettopp gjennom dets væren nå at noe regnes som værende. Gjennom historiske opptegnelser og arkeologiske etterlatenskaper finner vi vitnesbyrd om de fakta som tidligere har eksistert, det som var. Men når det gjelder både det som er og det som var, er forfalskninger og misforståelser mulig. Derfor er eksistensen av det som kommer til å være noe det mildt sagt i  høyeste grad er mulig å stille spørsmål ved.

Martin Heidegger talte om tidens tre ekstaser: fortiden, nuet og fremtiden. Tilsynelatende er det tre ontologiske forbindelser til disse tre ekstasene: umiddelbarhet (det er/det er ikke) forbindes med nuet; det dokumentariske (det var/det var ikke) forbindes med fortiden: og sannsynligheten (det vil være/det vil ikke være) forbindes med fremtiden. Tilsynelatende kan vi lage et hierarki basert på disse forbindelsene: det er, det var, det vil være. ‘Det er’ er mest innlysende. ‘Det vil være’ er mest usikkert. ‘Det var’ er i midten. Fremtiden er den mest upålitelige av tidens tre ekstaser. Fremtiden kan ikke betraktes på samme måte som ‘det er’ eller ‘det var’. ‘Det var,’ var, eller i det minste tror vi at det var ut fra de fakta vi har tilgjengelig. Når det gjelder fremtiden kan man ikke vite sikkert. En gitt hendelse eller ting kan skje, men sannsynligvis vil den ikke. Så fremtiden mangler ‘væren’ sammenlignet med tidens andre ekstaser.

Herfra kan vi skride videre frem i ulike retninger. For eksempel kan vi stille spørsmål ved den ontologiske soliditeten til det mest åpenbare momentet—nuet. Dette leder tankene mot Kant og hans tvil på objektets indre væren. Det faktum at man ganske enkelt ser noe er ikke nok for definitivt å kunne fastslå dets væren. Dette er Ding an sich (tingen i seg selv) den Kantianske filosofiens gåte.

Ikke ren fornuft, kun praktisk fornuft gir væren til objektet, basert på det moralske imperativ. Et objekt burde ha væren. Det ville være godt for det å ha det. Derfor må det ha det.

Hvis vi seriøst kan stille spørsmål ved det mest evidente av alle tidens momenter; nuets ‘væren’, ser vi følgende; alle tidens tre momenter er ontologisk ubeviselige og uverifiserbare, de gjelder kun det gnoseologiske nivået, som angår erkjennelsesfilosofien og menneskets mulighetsbetingelser for viten. Dette er pessimistisk med hensyn til nuet, hvis realitet vi vanligvis tar for gitt, men optimistisk når det gjelder de andre to momentene, fortiden og fremtiden. Fortiden og fremtiden får dermed samme oppmerksomhet som nuet. Fra den rene fornufts perspektiv har nuet, fortiden og fremtiden alle den samme fenomenologiske verdi. Fremtiden, i dette tilfellet, er fenomenet, og dermed, for å si det fenomenologisk, så er den. Ved å være fenomenet selv, er fremtiden og den er reell. Fremtiden er dermed aktuell.

I Kants analyser av erkjennelsens former a priori, setter han tiden nærmest subjektet, og rommet nærmest objektet. Dette indikerer at tiden tilhører subjektets gravitasjonsfelt. Tiden er dermed subjektiv. Det er det transcendentale subjekt som installerer tiden i persepsjonen av objektet.

La oss nå forandre perspektiv og vurdere tiden fenomenologisk. Husserl foreslo å undersøke tiden gjennom musikkens eksempel. Bevisstheten av å høre musikk er ikke basert på den strenge identifikasjonen av noter som spilles i konkrete, adskilte momenter. Å lytte til musikk er noe annet enn å høre individuelle noter i nuets øyeblikk. Den musikalske bevissthet forekommer ved at man hører en individuell note nå, i nuet, samtidig som man erindrer de tidligere notene som hensvinner litt etter litt. Uansett vedvarer deres resonans i bevisstheten og gir musikken dens estetiske mening. Husserl kaller musikken ‘det kontinuerlige øyeblikk’. Fortiden er tilstede i nuet. Nuet blir slik kontinuerlig og innbefatter fortiden som en hensvinnende tilstedeværelse.

Dette er den metodiske nøkkelen for å forstå historien. Den historiske sans er bevisstheten om tilstedeværelsen av fortid i nuet. De forsvinnende begivenheter fortsetter å lyde i erindringen av dem. Clio og Polyhymnia, respektivt Historiens og Tidens muser i gresk mytologi, er søstre. Denne erindringen er nødvendig for at nuet skal få noen mening. Platons anamnese har samme funksjon. Sjelen bør erindre sine tidligere livs skjulte fortid for å kunne rekonstruere helheten av skjebnens melodi. Kun slik kan den spilles harmonisk.

Fremtiden burde undersøkes i en slik musikalsk kontekst. Fremtiden er kontinuerlig tilstede i nuet. Ikke i øyeblikkets novum, men i prosessen der nuet svinner hen mot fortiden. Fremtiden er nuets haletipp, dets resonans. Vi lever fremtiden akkurat nå, og allerede nå, idet vi spiller notene til livets melodi. Fremtiden er nuets dødsprosess, bevisstheten om melodiens hensvinning i harmoniens totalitet. Novum opptrer i fremtiden kun når harmonien er tapt, når oppmerksomheten faller i søvn, for så å bråvåkne uten å kunne gjenkjenne lydene som høres. I øyeblikket gir de ganske enkelt ingen mening. Dette er novum: Den spontane taktløshet ovenfor det som foregår i tidens ekstase. Slik er de adskilte, diskontinuerlige begivenheters natur. Det er det forlengede øyeblikk av å være uten historie, og dermed uten årvåkenhet og bevissthet.

Edmund Husserl gjorde langt dypere innhugg i tidens fenomenologi. Han oppdaget det nye bevissthetsmomentet som ligger under nivået der tidens natur, illuminert av musikkens eksempel, oppfattes. Ifølge Husserl er det under dette nivået et endelig nivå, et nivå ansvarlig for hva vi med innlysende kraft persiperer, hvor en langt mer intensiv smak av realitet erindrer den evigdøende fortid. Dette momentet er bevisstheten selv, den rene bevisstheten som sådan, som går forut for intensjonaliteten og forventningenes dualistiske natur, som av nødvendighet er delt i to deler—det oppfattede og den oppfattende. I nuet oppfatter bevisstheten seg selv og intet annet. Det er den ultimate erfaring av realitetens siste kilde. I følge Husserl funderes all bevissthet i den transcendentale subjektivitet, hvorfra den forstår seg selv som en slags nådeløs kortslutning. Denne erfaringen er selvreferensiell. I denne erfaringen oppfattes ren væren som tilstedeværelsen av bevissthetens subjektivitet.

Denne kortslutningen er årsak til alle dualiteters fødsel—de logiske og de temporale. Nødvendigheten av å stoppe denne kortslutningens traume manifesteres gjennom tidens kreasjon, artikulasjonen av tidens tre momenter. Tidsbevissthet er nødvendig for å skjule nuet, som er den traumatiske erfaring av den rene bevissthets selvrefererende natur. Intensjonalitet og logiske dommer er alle fundert i denne flukten fra tomrommets smerte der bevisstheten blir klar over seg selv.

En slik oppfatning av bevissthetens nivåer forklarer tidens opprinnelse som unnvikelsen av nuet, og dets rene tilstedeværelse av det samme, noe som skaper en utålelig spenning. Denne spenningen forløses gjennom utfoldelsen av alle de forestillbare typene dualiteter som utgjør den kontinuerlige tidsprosessens tekstur. Denne prosessens indre dynamikk er tidens tre momenter. De logiske og romlige symmetrier følger—dualiteter som ja/nei, sann/usann, høy/lav, høyre/venstre, her/der, og så videre. Før/etter tilhører samme kadens. Gjennom tiden flykter bevisstheten fra sin utålelige selvkonfrontasjon. Men denne konfrontasjonen er uunngåelig, så nuet, og dets høye presisjon i eksistensiell persepsjon, unnfanges.

Hva er viktigst i en slik fortolkning av tidens morfologi? Ideen at tiden går forut for objektet, og at vi i tidens konstruksjon burde søke en indre dybde av bevissthet, heller enn en bevissthet grunnet i ytre fenomener skapt av den traumatiske selvbevissthetens subjektive prosess. Verden rundt oss blir hva den er gjennom den fundamentale tilstedeværelse som bevisstheten utøver. Når bevisstheten sovner, mister virkeligheten den mening en tilstedeværende eksistens kan gi den. Den innesluttes fullstendig i en kontinuerlig drøm. Verden skapes av tiden, og tiden, for sin del, er selvbevisste subjekters manifestasjon, en intrasubjektivitet.

Disse betraktningene leder oss mot vurderinger av fremtiden—prognoser, projeksjoner og analyser av fremtiden.

I bevegelsen fra mennesket til samfunnet, og fra antropologien til sosiologien, kan vi bekrefte fremtiden som noe absolutt subjektivt av natur, og slik er den i denne konteksten noe sosialt. Fremtiden er sosial fordi dens særpreg er historisk og ikke immanent til et objekts natur. Objektet har ingen fremtid. Jorden, dyrene, steinene, maskinene—ingen av dem har noen fremtid. Kun det som er inkludert i den menneskelige sosiale kontekst kan ta del i fremtiden, og da kun indirekte. Uten selvrefererende bevissthet kan det ikke være noen tid. Tiden er det som er inne i oss, og som gjør oss til de vi er. Tiden er menneskets ultimate identitet.

Denne tidens subjektivitet betyr ikke at forutsigelser vil måtte bli selvoppfyllende profetier, som i Robert Mertons sosiologi, eller at hvilken som helst begivenhet er mulig a priori. Fremtiden er strengt determinert, ikke noe tilfeldig. Tiden, som historisk av vesen, er predefinert nettopp gjennom sitt historiske innhold. Subjektet er ikke fri fra dens struktur, tvert i mot, det er absolutt slavebundet av den. Tiden trenger fremtiden som et tomrom hvor nuet og dels fortiden svinner hen. Uten fremtid vil ikke subjektet ha det rommet det trenger for å unngå kortslutningen i det umulige møtet med seg selv. Nuets frosne øyeblikk uten fremtid er dødens øyeblikk.

Samfunnet trenger fremtiden for å flykte lenger og lenger fra seg selv. Denne fluktens krønike er historiens mening. Samfunnet trenger en narrativ om fortiden. Fremtiden er predefinert av subjektets struktur. Det er derfor fremtiden er strengt definert. Subjektet kan ikke holde opp å følge fornuftens slutninger, det kan ikke slutte å tenke, og kan ikke ta de temporale kadensers posisjon. Fremtiden er, i like stor grad som nuet og fortiden. Hvor tiden er, er fremtiden også.

Fremtiden gir mening. Den gir mening selv før den inntreffer. Den gir til og med mening i tilfeller der den ikke skulle inntreffe. I dette ligger profetiers og forutsigelsers semantiske verdi; selv om de ikke skulle inntreffe er de rike på mening og bidrar til å forklare nuet. Videre hjelper profetier og forutsigelser oss til å ekstrahere ut fremtidens mening. Når fremtiden nekter å lyde profetiers og forutsigelsers forventninger, gir den kjensgjerning at de benektes også mening til fremtiden, fordi vår forståelse av den dels består i det som ikke ble realisert. Ufullendt profeti er nøyaktig like viktig som fullbyrdet profeti.

Fremtiden kan analyseres med samme nøyaktighet som nuet og fortiden. Fremtidens eneste unike egenskap er glimtene av den dypeste bevissthets møte med seg selv, og de intensive sjokkene som resulterer fra en bevisst forståelse av nuet for det det er. Hva nuet er—er noten som lyder nå. Men dette, som vi kan underkaste analyse, er ikke musikk. Den isolerte note sier intet. Den formidler intet til oss. Det er kun ved å ta i betraktning de andre noters kontekst i den partikulære delen av musikken at den blir forståelig. Det er konteksten som gir den mening. I tidens innhold finner vi en helhet a priori fordelt i tidens tre momenter. Tiden erfares i sin tonalitet. Derfor er fremtiden allerede lagt ut gjennom musikkens mening. Den historiske sans er ikke kun erindring av fortiden. Den er også utledelse av nuet og erfaring av fremtiden. Når vi forstår historien og dens logikk godt kan vi forutse hva som vil følge, hva som vil skje, og hvilken note som bør komme neste gang. Ved å forstå samfunnet kan vi i dets historie oppfatte harmonien, periodene, refrengene, og verkets struktur. Selvfølgelig vil man kunne overraskes, men mest overraskende ville være muligheten for et autentisk moment av ren selvbevisst erfaring. I dette selvrefleksjonens indre lys er det kraft som gir mulighet for oppvåkning. I en slik traumatisk situasjon oppdager vi vår identitet i spennet mellom de innerste og ytterste nivåer av bevissthet. Vi lever i det indre selvets skapelse av den ytre verden. Men dette er ikke lenger historie; dette er å trenge gjennom historien, et innbrudd mot tidens senter, hvor tiden evig konstrueres. Tiden springer ut fra dette punktet. Der eksisterer den i den udifferensierte enheten av alle tre ekstaser—fortid, nåtid og fremtid.

Tiden kan konstrueres og organiseres på ulike måter. Fortiden kan knyttes til nuet og fremtiden gjennom ulike modeller. Den sirkulære tid er basert på et evig refrengmønster. I den sirkulære tidens senter forbindes selvbevissthetens erfaring gjennom en kortslutning. Dette traumets styrke bannlyser livets bevissthet til periferien, hvorfra det erfares en sirkulær tid hvor fremtid blir fortid, og så videre, i all evighet. Dette er den evige gjenkomst av det samme.

Tiden kan organiseres som en regressiv linje, den tradisjonelle tid. Her er kortslutningens erfaring satt til fortiden. Man forsøker å lyde fortidens fjerne ekko og i sannhet reprodusere den. I det tradisjonelle samfunnet er tiden basert på det evigvarende forsøket på Platonsk anamnese. Viktigst her er erindringen og overføringen. I denne organiseringen av tiden er fremtiden og nuet konstruert av fortiden. Realiteten og aktualiteten regresserer inn i fortiden og henvises til erindringen.

Tiden kan også konstrueres som den bestandige tilstand av å vente på fremtiden. Dette er kiliastisk eller messiansk tid. Her er kortslutningserfaringen projisert inn i fremtiden. Historien vil fullbyrde seg selv i fremtiden, hvor virkelighetens ultimate natur ligger. Denne organiseringen av tiden er sentrert mot det som skal komme. Morgendagen er den historiske menings fokus. Væren er orientert mot det fremtidige liv.

Vi har også en annen tidskonstruksjon, som er installert i objektet, her flyttet ut til subjektets ekstreme periferi, hvor den objektive verden er fiksert. Denne organiseringen av tiden er materiell tid, tid injisert i den legemlige verdens koagulerte substans. Dette er rovtid, slaktingens tid, subjektets død.

Bevisstheten kan konstruere ulike former for tider, samt kombinasjoner og variasjoner basert på disse. Før det skaper verden fylt med former, skaper subjektet tidens form hvor verden skal være.

De ulike samfunns historier er forskjellige. Forskjellige er også musikkstykker, musikere, komponister, instrumenter, musikalske genre, og notasjonssystemer. Derfor kan ikke menneskeheten som et hele ha noen fremtid. Den har ingen fremtid. Å tale om menneskehetens fremtid er ganske meningsløst fordi det totalt mangler semantisk verdi, så vel som forståelse av disse ulike sosiale konstruksjonene av historie og tid. Hvert samfunn er en separat bevissthetsakt, utfoldet i rasjonelle og temporale horisonter. Alle er unike og åpne. Men før man kan komme til en forståelse av et gitt samfunns historie burde vi dykke ned i dets identitets dybder. Det faktum at hvert folk, hver kultur, hvert samfunn har sin egen historie, gjør tiden til et lokalt fenomen, grunnet i geografi. Hvert samfunn besitter sin egen temporalitet. For et gitt samfunn er alle tidens momenter ulike—fortid, nåtid, og fremtid. Samfunn kan krysse og konvergere, krysspollinere og interagere. Deres historiske sans kan imidlertid ikke det. Historie er lokalt. En delt historisk sans er mulig kun når et samfunn dominerer et annet, og det slik påtvinger det trellbundne samfunnet sin historie og identitet.

Det betyr at hvis et gitt samfunn skal ha en fremtid, må det være dets egen fremtid. Dets fremtid er formet gjennom å forvalte de ekspanderende kreftene til det konstituerende subjekt. Et samfunn forenes gjennom strukturene til den kollektive bevisstheten som de ulike samfunnsmedlemmer gir sine unike bidrag til. Det betyr at vi burde forene de semantiske rekkeviddene til våre respektive fortider. Videre betyr det at for å utfolde den harmoniske korrespondansen mellom noter og melodier til vårt egen partikulære musikalske verk, må den symfoniske naturen til et gitt samfunn realiseres. Fortiden svinner hen, men utslukkes aldri. Ble den utslukket ville nuet miste sin mening og fremtiden sin mulighet for å kunne skje. Fortidens hensvinning er en essensiell karakteristikk ved tiden. Fortidens hensvinning er like nødvendig for tidens morfologi på samme nivå som nuets glimt og fremtidens vaghet.

Derfor burde samfunnets medlemmer spørre seg selv i dag om sin fremtid. Hvis de har en historie kan de ha en fremtid. Hvis de både har en historie og en fremtid, er de. Hvis de er, er fremtiden implisitt, nå, i nuet. Fremtiden skapes nå.

På dette grunnlaget kan vi etablere både forutsigelser og projeksjoner. I følge Heidegger er ‘kastethet’ (Geworfenheit) et konsept som beskriver subjektets interaksjoner med sine omgivelser i hverdagslivet, som får det til å handle instinktivt, til å forme umiddelbare reaksjoner til andre menneskers tale og handling, til å finne ‘flyten i situasjonen’. Å være ‘kastet inn i en situasjon’ uten å være i stand til å reflektere over den først, og derfor ikke handle er også en handling, for refleksjon over situasjonen (dvs. ikke-handling) er også noe som kan fortolkes som en handling. Man må derfor stole på instinktive fortolkninger, og gå med flyten. Subjektets (Daseins) kastethet tvinger det til å projisere seg selv inn i fremtiden. Etymologisk er det klart: Subjektet er formet av sub-jectum (sub-jacere), projeksjon—av pro-jectum (pro-jacere). I begge tilfeller har vi det latinske verbet ‘å kaste’. Analysen av fremtiden er rotfestet i dette: ved å begripe fremtiden, skaper vi den. Derfor er enhver betraktning over fremtiden et arbeid med historien og tidsbevisstheten som sådan.

Det er tvilsomt om et samfunn er i stand til å forstå et annet samfunn på samme nivå som det forstås blant sine egne medlemmer. En slik mulighet forutsetter eksistensen av metasamfunnet, samfunns-Guden, som da kunne operere med en ultimat bevissthetsdybde på samme måte som bevissthet opererer med årvåkenhet, noesis, intensjonalitet, logikk, tid, og endelig med verden. Åpenbart er særlig det vestlige samfunnet besatt av en slik etnosentrisk tilnærming og ‘universelle’ pretensjoner rotfestet i sin rasistiske og kolonialistiske fortid. Men i det tjuende århundre ble dette fra mange hold avkledd som fullstendig ufundert og falskt. Strukturalister, sosiologer, kulturantropologer, postmodernister, fenomenologer, lingvister, eksistensialister, og flere, har bidratt med overbevisende argumenter som demonstrerer at en slik holdnings indre natur er rotfestet i viljen til makt og påtvingelse av ens egen identitet på den Andre. Denne sykdommen kan vi kalle Vestlig rasisme.

Vesten er et lokalt og historisk fenomen. Det er en veldig skarp sivilisasjon, veldig partikulær, veldig arrogant, og veldig smart. Men den er kun én sivilisasjon blant mange andre. Vesten har historie, og er på grunn av sin historie. Forsøket på å legge denne historien vekk til fordel for en ren universalisme og slik til fordel for metakultur og metaspråk har lite for seg. Det er to mulige utfall av et slikt forsøk:

1) enten vil Vesten miste sin identitet og mekaniseres;

2) ellers vil Vesten forsøke å påtvinge sin egen historie, forstått som universell, på alle andre eksisterende sivilisasjoner, ødelegge dem i prosessen, og skape en ny form for global konsentrasjonsleir for de ulike kulturer.

Det første utfallet impliserer en kamp mellom automater og mennesker. Det andre bærer uvilkårlig kimen i seg til å vekke en global frigjøringsbevegelse til kamp mot denne neoimperialismen. Det er opp til Vesten selv å avgjøre hvordan man skal ta seg av sin histories konsekvenser og implikasjoner. Vesten kan forsøke å stenge av sin egen historie, men det er lite trolig at Vesten vil lykkes i å stenge av alle andres historier.

Det er nå kampen starter for samfunnenes historiske væren. Denne historiske væren er tiden, hvis mening er subjektivt konstituert. Denne meningen kan kun finnes i et gitt samfunn selv. Tiden er sosialt og subjektivt konstruert. Vestens mening kan ikke konvergere med ikke-vestlige samfunns mening. De ikke-vestlige samfunn, dvs. ‘Resten’ kan ikke forstå det vestlige samfunnet og dets verdier korrekt. De tar kontinuerlig feil i sin tro på at de kan. Det er usant. De kan ikke. Men likeledes kan ikke vestlige folk forstå Resten. Subjektenes strukturer, tidsforståelsen, og musikken er forskjellig. Fortiden, nuet og fremtiden til historiske samfunn kan ikke avdekkes av noen metakultur: de ligger for dypt og beskyttes fra uvedkommendes øyne av det selvrefererende momentets destruktive makt, av denne spenningens sjokk. Det som for Vesten er, er ikke for andre kulturer. Så vi har med ulike oppfattelser av tid og med ulike fremtider å gjøre.

Omsider har vi kommet til ‘historiens slutt’ og globalisering. Historiens slutt er universalismens logiske konklusjon. Historiens slutt er fremtidens tilintetgjørelse. Historien skrider frem og når sin endetilstand. Det er ikke mer rom å gå videre. Ved å tilintetgjøre historien, tilintetgjøres også tidens struktur, slik også fortiden og nuet tilintetgjøres. Hvordan kan dette skje? Vi kan sammenligne det med simultant å spille alle eksisterende noter, lyder, og melodier av et musikkstykke, resulterende i en kakafoni, i tenners gnissel. Samtidig vil dette fremprovosere den absolutte stumhet, døvhet og ulyd. Slik vil det ikke være noe rom for temporaliseringen av den transcendentale subjektivitetens indre spenning; kortslutningen vil gro eksponensielt uten noen forløsende ventilering. Dette er å påtenne ildebrann, hvis eksplosive hete som regel vekker sverdenes tørst.

For å forhindre ildebrannen og de tørstende sverd som følger den temporale og logiske trykkventilens avstengning, streber verden med å fange bevisstheten i nettverk og virtualitet, hvor den uten spørsmål kan flykte fra selvbevissthetens indre trykk. Hvis den skulle lykkes vil vi få et maskinenes herredømme. De globale nettverkene og cyberspace er rom konstruert kun for postmenneskets, postsamfunnets, og postkulturens eksistens. I stedet for ildebrann vil vi få lyn og elektrisitet. Noen mennesker tror Fukuyama allerede er en robot.

Globalisering er det samme som historiens ende. De går hånd i hånd. De er semantisk forbundet. Ulike samfunn har ulike historier. Det betyr ulike fremtider. Hvis vi skal lage en ‘morgendag’ felles for alle samfunn på planeten, hvis vi skal foreslå en global fremtid, er vi først nødt til å ødelegge historien til disse andre samfunnene, til å utslette deres fortider, utslette nuets kontinuerlige moment, virtualisere realitetene som konstrueres av den historiske tids innhold. En ‘felles fremtid’ betyr utslettingen av de partikulære historier. Men dette betyr at ingen historier overhodet, inkludert deres fremtider, vil få eksistere. Den felles fremtid er ingen fremtid. Globalisering er tidens død. Globalisering kansellerer ut Husserls transcendentale subjektivitet og Heideggers Dasein. Det vil verken være tid mer, eller væren.

Vi må ta hånd om de temporale konstruksjoners forgreninger. Det er på tide å ta for seg spørsmålet om tidens morfologi med all dets implisitte tyngde. Nå, i den historiske endes aftenrøde, ved grensen til et fall ned i det posthistoriske, kan vi beslutte oss for et ontologisk gjensvar.

«Er sivilisasjoner dømt til å måtte støte sammen? Dette er ikke skrevet i stein: Historie mangler lineære regler. Forskjeller nødvendiggjør ikke automatisk strid og kamp. Selvfølgelig kjenner historien krig. Men historien kjenner også fred. Krig og fred har alltid eksistert.»

Når vi konstruerer fremtiden burde den ikke være global i sin rekkevidde. Det kan ikke kun være én fremtid, vi må ha mange fremtider. De transcendentale subjektiviteter, kulturer, og samfunn kan bevare rom for de adspredende energier født av møtet med en selv, kortslutningen, gjennom sine temporaliseringer: det vil gi den ytre verden eksistens og en fortsettelse av (alltid og nødvendigvis) de lokale historier. Tiden vil fortsette, og verden som erfaringen av virkelig tilstedeværelse, vil støttes av den dype subjektivitetens struktur. Historien vil forbli lokal. Den felles historien må være en symfoni av den ulike musikken til lokale historier som blir skapt av unike kronologiske tidsrytmer, og ikke én del som forsøker å drukne og overdøve resten inntil den er den eneste lyd som kan høres.

Neste spørsmål er: reflekterer nasjonalstatens form korrekt og uttømmende det transcendentale subjekts struktur som skaper av historie? Vil fremtidige historiske tider være nasjonale (en moderne konstruksjon), eller vil de uttrykkes på andre måter? Kanskje vil de returnere til førmoderne former? Når Huntington taler om sivilisasjoner, innrømmer han muligheten for kommende lokale identiteter som er annerledes enn de eksisterende, kunstige nasjonalstatene. Sivilisasjoner er kulturelle og religiøse samfunn—ikke etnisk-nasjonale. Vi kunne forestille oss et skritt tilbake, i retning det førnasjonale (islamsk integrasjon); eller et skritt fremover i den postnasjonale retningen (den Europeiske Unionen eller Eurasiske Unionen); eller vi kan tolerere andre sivilisasjoner i form av nasjonalstater. De historiske narrativer og måten politikken formaliserer tiden kan forandres. Dette betyr at det er mye arbeid som historisk sett burde gjøres. Den som lever kan forandre ikke bare fremtiden men også fortiden. Den meningsfulle gest eller handling i nuet vil gi ny mening til fortiden. Kun etter døden blir ens fortid noen andres eiendom. Derfor er folks, samfunns, og kulturers historier åpne. De har mulighet til å gjøre de fantastiske vendinger som er nødvendige for å se sine fortider fra nye perspektiv. Historien er musikk og Musenes verk.

Er sivilisasjoner dømt til å måtte støte sammen? Dette er ikke skrevet i stein: Historie mangler lineære regler. Forskjeller nødvendiggjør ikke automatisk strid og kamp. Selvfølgelig kjenner historien krig. Men historien kjenner også fred. Krig og fred har alltid eksistert. Krig og fred vil alltid være. De sørger for å forløse nuets spenning og stress. De frigjør og undertvinger skrekk og død. Den totale krig og totale fred er like morderiske av natur.

Fortsettelsen av de lokale samfunns historier i stedet for en enkel historisk narrativ vil lede til værens bevaring, og dermed for fremtidens mulighet til å skje.

Det andre alternativet er globalisering. Den kansellerer fremtiden ut. Den krever postmenneskets ankomst. Den konstruerer en postverden som består av simulakra og virtuelle strukturer. I stedet for det transcendentale subjekt, Dasein, blir samfunnet et stort datasenter, en matrise, en supercomputer. I stedet for tid skaper det simulakraer av fortiden, nuet og fremtiden. Simulakraene av fortiden er falsk hukommelse, produkter av kunstig intelligens som skriver om historisk erindring. Det transcendentale subjekts splittelse tillater fortiden å endres som om den var en piratkopiert DVD. En alternativ versjon av samfunnet kunne lades ned som en forepisode til det eksisterende, som en avpotenserende bekreftelse av de rådende forhold. En slik forandring av fortiden er teknisk mulig. Tilstrekkelig kontroll over nuet tillater enkelt fortiden å skrives om.

Fremtiden kan skiftes ut som følge av denne manipulasjonen. To ulike bånd mikset og spilt over hverandre produserer kakafoniske gjenklanger i fremtiden. Fremtiden forsteines, og tidens semantikk blekes ut, splittes og adspredes.

Å manipulere nuet er litt mer komplisert og krever en høyere grad av sofistikasjon. For å fjerne nuet, må den transcendentale subjektiviteten ikke bare splittes, men utraderes. Dette forutsetter overgangen fra det menneskelige til det postmenneskelige.

Utviklinger i det menneskelige gen-prosjektet, kloning, fremskritt i robotikk, og nye generasjoner av kyborger bringer oss nærmere en kulminasjon i det postmenneskelige. Denne prosessens endemål er å produsere dyr som vil mangle en eksistensiell dimensjon, med null subjektivitet. Simulakra kan bli skapt ikke bare ut av fornuften, men også fra det ubevisste. Denne prosessens viktigste aspekt er nuets utslettelse. Postmenneskelige skapninger har sammen med ikkelevende objekter—dyr, redskaper, planter, og så videre—ingen følelse av nuet.

Hvis globaliseringen fortsetter, hva er subjektivitetens skjebne? Hva er fremtidens ontologi som sannsynligvis—aldri—vil skje? Vi kan foreslå en ganske uortodoks teori. La oss anta at ideen om multipolaritet er dødfødt, at historien har endt, og at globaliseringens prosjekt har blitt en realitet. Hvordan vil den transcendentale subjektivitetens endelige eksorsisme bli utført? Hvordan vil Daseins ‘endelige løsning’ bli implementert? Så lenge mennesker og samfunn eksisterer, har de i siste instans selv ansvaret for denne beslutningen. Det er umulig å gjøre en appell til den Andre som kunne få skylden eller lovprises for beslutningen og dens konsekvenser. En slik referanse til den Andre er akseptabelt kun når Selvet og den Andre er en og samme. Hvis vi mister vår identitet, vil vi også miste vår alteritet, kapasiteten for ‘annerledeshet’, og slik evnen til å skille mellom selv og ikke-selv, og følgelig evnen til å sette oss inn i eksistensen av alternative syn. Så vi er forfattere av historiens slutt, som angår oss selv og ingen andre.

Ved slik å ha ekskludert tilstedeværelsen av det Andre, trengs det fremdeles en forklaring på hvorledes mennesket kan fullføre den siste selvdestruksjonens gest. Hvordan kan det overføre sin eksistens til den postmenneskelige verden, en verden som vil forsvinne umiddelbart ved utgåelsen av det siste menneske—da det ikke vil være noen igjen til å bære vitnesbyrd?

Dette er et stort problem, som krever et enda dypere innhugg i det transcendentale subjekts struktur, hvor tiden og dens forgreininger genereres. Ingen andre enn subjektet kan beslutte hvordan tiden skal kunne stilles tilbake eller endes, en ende som kun kan bli skapt av oss selv gjennom den eksalterte kortslutnings endelige selvantenning. Slik bærer subjektet i seg muligheten for tidens endelikt. Globalisering og historiens ende kan ikke bortforklares som villet av noen andre enn kilden til tidens utfoldelse, i hvert fall ikke innen den immanente filosofiens horisont.

Følgelig må vi slutte som så: at dypt i det transcendentale subjektet ligger det nok et nivå, et nivå Husserl ikke avdekket. Husserl var overbevist om at nivået han oppdaget var det siste. Men det viser seg at det ikke er slik. Det må være en annen dimensjon som enda ikke er avdekket—den mest skjulte.

Vi kan bestemme den som det Radikale Subjekt.

Hvis Husserl’s transcendentale subjektivitet utfolder realiteten gjennom erfaringen av manifest selvbevissthet, finner vi det Radikale Subjekt, ikke på vei ut, men på vei inn. Det viser seg kun i den ultimate historiske katastrofes moment, i en traumatisk kortslutningserfaring som er sterkere, og varer et øyeblikk lenger enn det menneskelig er mulig å holde ut.

Samme kortslutningserfaring som gjør at den transcendentale subjektivitet manifesterer seg selv og utfolder sitt innhold gjennom tidens iboende musikk, oppfattes av det Radikale subjekt som en invitasjon til å vise seg selv på en annen måte—på den andre siden av tiden. For det Radikale Subjekt er tiden—i alle sine former og konfigurasjoner—intet mer enn en felle, et triks, en avledningsmanøver, som utsetter den virkelige beslutning. For det Radikale Subjekt er det ikke kun virtualitet og de elektroniske nettverk som fengsler, men virkeligheten selv er allerede blitt slik: en konsentrasjonsleir, en pinsel, en tortur. Historiens senilitet står rakt i motsetning til de betingelser hvor det Radikale Subjekt kan eksistere, komplett i seg selv, og vorde. Temporalitetens andre formasjon, den skapte subjektivitet, er en begrensning for det Radikale Subjekts realisering.

Hvis vi aksepterer det Radikale Subjekts hypotese, forstår vi også hvem som har fattet beslutningen som leder mot globalisering, menneskehetens selvmord og historiens endepunkt; hvem som har tenkt ut denne planen og gjort den til realitet. Det kan kun være det Radikale Subjekts drastiske gest, som søker en frigjøring fra tiden gjennom konstruksjonen av ikke-temporal (umulig) virkelighet. Det Radikale Subjekt er inkompatibelt med alle typer tid. Nådeløst krever det anti-tid, gjennom den eksalterte evighets selvantenningsild delikat transfigurert i det radikale lys.

Når alle har gått bort, er de eneste som står igjen de som ikke kan gå bort. Kanskje dette er grunnen til denne største av alle prøvelser.

 

http://www.kulturverk.com/2012/10/21/fremtidens-ontologi/