Essay: Språk og geni

«Man forstår hverandre knapt utover det dyrisk umiddelbare og i de groveste kategorier, men man kommer til forståelse. Klynger av ord og merkelapper automatiseres og brukes som brikker i egobyggende sosiale posisjoneringsspill, der det som passer inn ut fra kalkyler basert på frykt og begjær beholdes, og resten, deriblant Værens ubesvarte anrop, filtreres ut»

Av Jo Hammerstad

Satirikeren Karl Kraus (1874–1936) mente å kunne lokalisere kimen til samtidens større problemer i menneskers slepphendte bruk av språket, og kunne i sine betraktninger med aforistisk vidd avlede kriger ut fra kommafeil. Den lingvistiske vitenskapen skulle fra ulike perspektiver gi seg i kast med å dissekere språkets legeme på jakt etter de mest forklarende snitt, og fra denne disiplinen skulle Edward Sapir (1884–1939) og Benjamin Whorf (1897–1941) hevde at det fantes et systematisk forhold mellom de grammatiske kategoriene i språket en snakker, og hvordan en forstår og relaterer seg til verden. Herfra er det ikke noe stort skritt frem til den radikale påstanden om at «språket skaper verden». For Martin Heideggers (1889–1976) sene tenkning var språket «Værens bolig», og han behandlet det taktfullt, med nærmest religiøs ærbødighet, som om det var en gudinne som skjenket sine trofaste og tålmodige beskyttere autentisitet.

I etterkrigstidens Paris skulle man dels la seg inspirere av Heidegger, men også av Ferdinand de Saussures (1857–1913) lingvistikk. Med kapitallogikken avslørte man økonomiens tyranni, med psykoanalysen det ubevisstes tyranni, og med lingvistikken språkets tyranni; Marx, Freud, og Saussure, og en god dose Nietzsche skulle med ulike blandingsforhold legge det intellektuelle grunnlaget for tenkere som Claude Lévi-Strauss (1908–2009), Jacques Lacan (1901–1981), Michel Foucault (1926–1984), og Jacques Derrida (1930–2004). Felles for disse tenkerne, så ulike de på andre måter måtte være, var en følelse av å bebo et gammelt, størknet språk som gjenspeilet og tilslørte maktforhold man måtte gjøre opprør mot. Eller enda mer konspiratorisk: at språket var en parasitt som styrte oss, og talte gjennom oss, at mennesket var en marionett styrt av språklige strukturer. Å måle verdien av åndsarbeid er ikke lett, men en kan få en mistanke om at denne akademiske Paris-kritikken, tross interessante innsikter, i stor grad endte opp som en lufteventil for radikal intelligens, kanskje til og med katalysator for kreftene man ønsket å stå imot. For ethvert undertrykkende system har sin «kritikk» slik narren sitter ved tyrannens side og gjør ablegøyer på tyrannen bekostning, uten at dette på noen måte rokker ved tyrannens posisjon, men snarere befester den ved at motkreftene får et utløp som i siste instans er ufarlig, særlig når man i gjøglerposisjonen ikke kan tilby noe alternativ. Så vi fikk en virtuos, «frigjørende» sjonglering med avanserte konsepter i en ganske lukket, institusjonalisert sfære, der opprørerne fikk lov å være frekke småkonger med titler i betalte akademiske stillinger. Kanskje vi også her fikk et overbelastet fokus på språk, om ikke fra de fremste tenkerne i miljøet selv, så gjennom den praksisen som fulgte i kjølvannet. Når tendensen blir at «alt» kan tolkes som språk eller leses som tekst vil dette for svakere karakterer gjerne bli en unnskyldning for å gå utenom arenaer som krever mot, til fordel for en eller annen avskjermet form for tekstkritikk som ikke innebærer noen virkelig risiko.

Her i Norge hadde vi helt fra begynnelsen av vår tid som selvstendig nasjon en levende og bredt engasjerende åndskamp om språkets fremtid, som i begynnelsen handlet om hvordan visjonære diktere; et poetokrati, best skulle vise vei mot en felles horisont, men som utover 1900-tallet skulle få en mer og mer defensiv form, der vi nå til slutt sitter igjen med på den ene siden samvittighetsfulle språkrøktere; hvitskjeggete originaler som fulle av mild selvironi synes det er artig med dialekter og rare ord, og på den andre siden populære forfattere som kan være veltalende, pirrende, underholdende, men som fungerte mer som medium og smøremiddel for kapitalens logikk og de kollektive ubevisste strømninger enn som skapere av språk ut fra noen høyere vilje. Den første gruppen kan ha sin funksjon, men de endrer ikke fundamentalt på kursen kulturen har tatt, mens den andre gruppen enten styrer rett mot undergangen eller i beste fall kun tar opp rom der andre krefter heller burde fått komme til orde. I den grad man beskjeftiger seg med språk henger det ikke lenger sammen med noen enhetlig vilje og visjon.

For de fleste i dag er kanskje ikke dette med språk så problematisk; og vi har fått sosiale medier, ikke minst internett, der det raskt og spontant menes og kommuniseres så mye som aldri før, så menneskets tillit til seg selv som språklig vesen synes i alminnelighet å være stor. Man forstår hverandre knapt utover det dyrisk umiddelbare og i de groveste kategorier, men man kommer til forståelse. Klynger av ord og merkelapper automatiseres og brukes som brikker i egobyggende sosiale posisjoneringsspill, der det som passer inn ut fra kalkyler basert på frykt og begjær beholdes, og resten, deriblant Værens ubesvarte anrop, filtreres ut.

En fornyelse av språket synes nødvendig, men hvordan? Jeg tror språkets problem er nært forbundet med tapet av vår metafysiske grunn, av Senteret, og at gjenerobringen av dette må legge grunnlaget for en fornyelse av språket. De ordene og vendingene som nå trengs er de som støtter opp under gjenerobringen, om de nå er mytopoetisk inspirerende, eller logisk skjerpende. Og det handler mindre om kritikk eller bevaring enn om å ville noe. Det er ut fra målet om senterets gjenerobring vi må vurdere Wergeland, Welhaven, Ibsen og Hamsun, og likeledes all språkfilosofi og språkvitenskap.

Da okkultisten og strategen John Dee (1527–1608/09) fornyet det engelske språket med å innføre uttrykket «the British Empire» var ikke dette en måte å beskrive et eksisterende fenomen;—det var en magisk metode å påkalle og stabilisere en bestemt type ånd som skulle komme til å rokke fullstendig ved historiens politiske og kulturelle koordinater. Kanskje oppmerksomheten bør rettes mot denne typen nyskaping, der de ledende ordene som endrer spillet komme fra genier, mens den mer allmenne oppgaven er å støtte oppunder det språket og den eller de visjonene som i størst grad fortjener trofasthet. Geniet som trengs i dag er den som i størst grad makter å vise vei mot senteret. Viktige steg for en fornyelse av vårt språk og kultur er å oversette denne typen kulturskapende genier til norsk.

La oss som inspirasjon avslutningsvis minnes noen tanker fra Otto Weiningers (1880–1903) «Kjønn og Karakter» (Geschlecht und Charakter, 1903) hvor forholdet mellom språk og geni legges ut:

Lar ikke menneskerasens historie (herunder forstått dens åndshistorie og ikke for eksempel dens krigshistorie) seg best forklare gjennom enkelte geniers tilsynekomst, samt mer eller mindre etterapende imitasjoner av disse genienes opptreden? Byggekunst, jordbruk og fremfor alt språket! Hvert eneste nye ord i språkets tilfang har først blitt skaffet til veie av et menneske som sto over gjennomsnittet, slik det også eksklusivt er i dag (og her må man ta seg den frihet å se vekk fra blott tekniske termer som oppstår sammen med nye oppfinnelser). Hvordan skulle ellers språket ha kunnet oppstå?

De opprinnelige ordene var «onomatopoetiske»; en lyd som lignet en eksisterende årsak ble utviklet nesten uten talerens vilje, intensivt eksitert som direkte respons på en sanselige stimulus. Alle de andre ordene var opprinnelig metaforer, eller sammenligninger, en form for primitiv poesi, for all prosa kommer fra poesi. Mange, kanskje majoriteten blant de største geniene, har forblitt ukjente. Tenk på ordtak som nærmest har blitt alminnelige, slik som «den ene hånd vasker den andre.» Ja, dette ble første gang uttrykt av en mann full av ånd! Hvor mange sitater fra klassikerne, eller utsagn av Kristus, har ikke glidd inn i dagligtalen, slik at vi må reflektere grundig over det før vi kan huske hvem som var deres opphavsmenn! En burde derfor ikke tale om for eksempel «språkets visdom» eller om «det franske språkets» fordeler og heldige uttrykk. Språket er like lite mengdens arbeid som folkesangene er. Taler vi i slike vendinger er vi utakknemmelige mot så mange enkelte som generøst har gitt ut til sine folk. Det språkskapende geniet tilhører i kraft av sin universalitet ikke bare nasjonen hvorfra han kom, og i hvis språk han har uttrykt sin essens. Nasjoner orienterer seg etter sine genier, og utformer etter dem sine ideer og idealer, så selv om en nasjon kan være ledestjerne for en annen nasjon, er de ikke ledestjerner for de mest fremragende skaperne i nasjonene selv. Av relaterte årsaker burde en være mer varsom når så ofte språkets psykologi og folkets psykologi regnes sammen uten nøyere undersøkelser. I språket ligger den mest ekstraordinære visdom skjult, nettopp fordi det ble skapt av enkelte store menn; hvis slik en dyptgående tenker som Jakob Böhme praktiserte etymologi, så sier dette langt mer enn filosofihistorikere ser ut til å være i stand til å forstå. Fra Bacon og opp til Fritz Mauthner har alle overfladiske sinn vært kritikere av språket. På den andre siden står geniet, som ikke kritiserer, men har brakt frem og fornyer språket, i likhet med alle andre åndsverk som former kulturens grunnlag, «den objektive ånden» i den grad dette er den faktiske ånd. Så vi ser at «mennene utenfor tiden» er de som skaper historie; historie kan bare skapes av naturer som står utenfor historiens kausale strøm. For kun disse trer inn i et uoppløselig forhold til det tidløse, til verdier som gir deres verker en evig substans. Alle kulturskapende begivenheter trer først inn fra de evige verdiers ståsted.