Kaosets metafysikk

Av Alexander Dugin, oversatt av Jo Hammerstad

Den moderne europeiske filosofi begynte med konseptet logos og den logiske orden av det som er. Gjennom en periode som skulle strekke seg over mer enn to tusen år ble dette konseptet etter hvert fullstendig uttømt. Alle mulighetene og prinsippene i den logosentriske tenkemåten har nå blitt grundig utforsket, behandlet og forlatt av filosofer.

Kaosets problem og natur var imidlertid neglisjert og tilsidesatt allerede fra begynnelsen av denne filosofien. Den eneste filosofien vi kjenner i dag er logos-filosofien. Men kaos er noe motsatt av logos, dets absolutte alternativ.

Fra det nittende århundre og videre frem mot i dag har de mest imponerende og briljante europeiske filosofer (som Friedrich Nietzsche og Martin Heidegger) hatt en mistanke om at logos raskt var ved å nærme seg et endepunkt. Enkelte av dem våget å uttrykke at vi fra nå av lever i den logosentriske filosofiens endetid, og nærmer oss... noe annet.

Europeisk filosofi var fundert på det logosentriske prinsipp som svarer til det ekskluderende prinsipp, det differensierende, greske diaeresis. Alt dette svarer nøyaktig til den maskuline holdning, og reflekterer en patriarkalsk, autoritær, vertikal, og hierarkisk orden av væren og kunnskap.

Denne maskuline tilnærmingen til virkeligheten påtvinger orden og et ekskluderende prinsipp over alt. Dette ser vi perfekt manifestert i Aristoteles' logikk, hvor identitets- og ekskluderingsprinsippet har fått en sentral posisjon i den normative måten å tenke på. A er lik A, ikke lik ikke-A. Denne identiteten ekskluderer ikke-identitet (alteritet) og vice-versa. Her er det mannen som taler, tenker, handler, kjemper, adskiller, ordner, og så videre.

I dag har all denne logosentriske filosofien kommet til et endepunkt, og vi må finne en annen vei for tenkningen, som ikke følger den logosentriske, fallosentriske, hierarkiske, og ekskluderende veien som så langt er blitt fulgt.

Hvis logos ikke lenger tilfredsstiller, fascinerer, eller inspirerer oss, må vi søke noe annet og i siste instans ta for oss kaosets problem.

Først må dette nyanseres: det er nemlig to ulike kaoskonsepter. Moderne fysikk og filosofi refererer til komplekse systemer, bifurkasjoner, og ikke-integrerbare regnestykker og prosesser, og bruker konseptet 'kaos' for å benevne slike fenomener. De forstår med dette ikke fraværet av orden, men en mer komplisert form for orden som er vanskelig å se som sådan, men som i siste instans utgjør kaosets essens. Denne typen kaos og turbulens er kalkulerbar, men riktignok da kun med mer sofistikerte teoretiske og matematiske midler og prosedyrer enn de den klassiske naturvitenskapen beskjeftiget seg med.

Termen 'kaos' brukes i slike tilfeller metaforisk. I den moderne vitenskapen fortsetter vi å ha med en grunnleggende logosentrisk måte å utforske virkeligheten på. Så 'kaoset' her er ikke mer enn logos-strukturer i oppløsning, det siste resultatet av deres forfall og hensvinning. Moderne vitenskap tar ikke for seg noe annet enn logos, men en art post-logos, eller ex-Logos: logos i tilstander av ultimat oppløsning og regresjon. Bevegelsen mot denne endelige destruksjonen og oppløsningen av logos blir her tatt for å være 'kaos'.

 

I virkeligheten har dette imidlertid intet å gjøre med kaos som så, med kaos i sin opprinnelige greske mening. Det er snarere tale om en ytterste grad av forvirring. René Guénon har kalt den epoken vi nå lever for en forvirringens epoke. 'Forvirring' kan implisere både tilstanden som kommer før orden og tilstanden som løper parallelt med orden. Så vi burde gjøre en klar skilnad mellom de to ulike konseptene. På den ene siden har vi det moderne konseptet kaos som representerer postorden, eller en blanding av motstridende fragmenter uten noen enhet eller orden, sammensatt av høyst sofistikerte postlogiske forbindelser og konflikter. Gilles Deleuze har kalt disse fenomenene 'ikke-kompossible systemer sammensatt av monadenes mengder (hvor han bruker konseptene monader og kompossibilitet introdusert av Leibniz), som for Deleuze blir det ‘nomadiske’ fenomen. Deleuze beskriver postmoderniteten som en sum ikke-kompossible fragmenter i sameksistens. Dette var ikke mulig med Leibniz’ virkelighetsforståelse, som baserte seg på kompossibilitetens prinsipp. Men innad i postmoderniteten kan vi se ekskluderende elementer eksistere sammen. De ikke-ordnede ikke-kompossible monadene, eller nomadene, som svermer rundt kan sees som kaotiske, og i den forstand bruker vi vanligvis ordet kaos i dagligtalen. Men strengt tatt bør vi gjøre en skilnad.

 

Vi er nødt til å distingvere mellom to typer kaos, det postmoderne ‘kaos’ som er det samme som forvirring, en slags post-orden, og det greske kaos som før-orden, som noe som eksisterer før den ordnede verden har kommet på plass. Kun den siste er kaos i ordets egentlige betydning. Dette andre, men faktisk opprinnelige, konseptet av kaos burde utforskes nøye og metafysisk.

 

Den episke visjonen av logos sin stigning og forfall gjennom den vestlige filosofis og histories utvikling ble først forfektet av Martin Heidegger, som hevdet at i den europeiske og vestlige kulturs kontekst er ikke logos kun et opprinnelig filosofisk prinsipp, men også grunnlaget for den religiøse holdning som har formet kristendommens kjerne. Vi kan også bemerke at konseptet kalam, eller intellekt, står i sentrum for islamsk filosofi og teologi. Det samme er sant for jødedom (i hvert fall i visjonen til Philo av Alexandria, og fremfor alt i middelalderens jødedom og Kaballah). Så i høymoderniteten, hvor vi lever, er vi med i logos sitt forfall, som følger et korresponderende forfall av den klassiske gresk-romerske kultur og den monoteistiske religion. Disse forfallsprosessene løper fullstendig parallelt med det Martin Heidegger regner som den vestlige kulturens tilstand. Han identifiserer opprinnelsen til denne forfallstilstanden i noen av de skjulte og uanselige feil som ble gjort i tidlige stadier av den greske tenkningen. Noe gikk galt i begynnelsen av vestlig historie, og Martin Heidegger ser denne gale vendingen nettopp i bekreftelsen av den ekskluderende posisjonen til et ekskluderende logos. Dette skiftet ble gjort av Heraklit og Parmenides, men fremfor alt av Platon gjennom utviklingen av en filosofisk tenkning som så for seg to verdener eller lag av virkelighet hvor eksistensen ble sett som manifestasjonen av den skjulte. Senere ble dette skjulte elementet kjent som logos, som ideen, paradigmet, eksempelet. Fra da av skrider den referensielle sannhetsteori fremo. Sannhet ligger i den umiddelbare korrespondansen av det gitte til den antatt usynlige essens, eller 'naturen som liker å skjule seg' i følge Heraklit. Førsokratikerne frontet en slik filosofi. Denne filosofiens logiske resultat er den uhemmede eksplosjonen av den moderne teknikk. Heidegger kaller dette Ge-stell og tenker at dette er grunnen til katastrofen og utslettelsen av menneskeheten som uunngåelig melder sin ankomst. I følge ham var selve logos-konseptet galt, så han foreslo å radikalt revidere vår holdning til filosofiens essens og tankeprosesser, og å finne en annen vei som han kalte 'den andre begynnelse'.

 

Logos kom først til syne gjennom den vestlige filosofis fødsel. Den tidligste greske filosofi sto opp som noe som allerede ekskluderte kaos. Nettopp på den tiden begynte logos å blomstre, og viste en mektig vilje til makt og absolutisering av den maskuline tilnærming til virkeligheten. Tilblivelsen av en logosentrisk kultur utslettet ontologisk den polare motsetningen til logos selv—det feminine kaos. Så kaos er noe som gikk før logos, ble utslettet av det, og dets eksklusivitet ble både manifestert og forkastet på samme tid. Det maskuline logos fortrengte det feminine kaos. Eksklusivitet og ekskludering underkastet seg inklusivitet og inkludering. Slik fødtes den klassiske verden, og strakk seg ut mot sine ytterste grenser gjennom 2500 år—frem til moderniteten og den rasjonalistiske vitenskaps æra. Denne verdenen har kommet til sitt endepunkt. Men uansett lever vi i dens utkanter. Samtidig, i den oppløsende postmoderne verden, degraderes alle ordensstrukturer, spres utover, i større og større forvirring. Dette er logos' aftenrøde, slutten på orden, den siste akkorden av maskulin, ekskluderende dominans. Men fremdeles er vi på innsiden av de logiske strukturer snarere enn på utsiden.

 

Fra det vi til nå har undersøkt kan vi se for oss noen fundamentale muligheter for fremtiden. Den første muligheten er gjenkomsten av logos sitt herredømme, den konservative revolusjon, tilbakekomsten av det maskulines dominans i alle livets sfærer—i filosofi, religion, og i dagliglivet. Dette kan gjøres åndelig, sosialt eller teknisk. Denne veien, hvor teknikken igjen tilknyttes en åndelig orden ble fundamentalt utforsket og studert av Heideggers venn, Ernst Jünger. Det er en tilbakekomst til klassisisme fulgt av en appell til teknologiske fremskritt. Det er et forsøk på å redde det fallende logos, gjeninnsettelsen av det tradisjonelle samfunn, og den evig nye Orden.

 

Den andre mulige løsningen er å akseptere de nåværende trendene og følge forvirringens retning, å bli mer og mer involvert i strukturenes oppløsning, i poststrukturalisme, og forsøke å oppnå den nytelse man kan gjennom den komfortable hengliden mot intet. Dette er løsningen venstresiden og de liberale representanter for postmoderniteten har valgt. Det er moderne nihilisme på sitt beste—opprinnelig identifisert av Nietzsche og utforsket inngående av Heidegger. Den logiske ordens fall har ikke ført logos frem til et intet, men i stedet latt logos konstruere et rasjonelt domene av ubegrenset ekspansjon og horisontalt forfall, som et teppe utallige forråtnelsesblomster bøyende av for nihilismens intet.

 

Vi kan imidlertid velge en tredje vei og forsøke å transcendere logos sine grenser og tre ut hinsides den postmoderne verdens krise, som bokstavelig talt er postmoderne, altså ligger hinsides moderniteten, hvor logos hensvinning når sin grense. Så spørsmålet om denne grensen er avgjørende. Sett fra logos sitt generelle ståsted, inkludert dets mest forfalne posisjoner, vil man slutte at hinsides ordenens domene ligger intet. Så å krysse grensen for væren er ontologisk sett umulig. Intet er ikke: slik taler all logosentrisk vestlig ontologi etter Parmenides. Denne umuligheten fastslår at logos kan strekkes ut mot det uendelige, og gir til forfallet, på innsiden av ordenens rike, evig kontinuitet. Hinsides grensen for væren ligger intet, og å bevege seg mot denne grensen er analytisk sett en uendelig og ubegrenset bevegelse som ikke kan nå frem (Zenos paradokser er her fullt ut gyldige). Så ingen kan krysse grensen mot det ikke-eksisterende ikke-væren som simpelt hen ikke er.

 

Hvis vi likevel insisterer på å krysse denne grensen burde vi appellere til kaos i sin opprinnelige greske mening, som til noe som forutgår væren og orden, noe før-ontologisk.

 

Vi står foran en viktig og avgjørende utfordring. Veldig mange i dag er misfornøyde med det som foregår rundt oss, med den absolutte krise i verdier, religioner, filosofi, politikk og sosial orden, med den postmoderne tilstand, med forvirringen og perversjonen, og denne tidsalderen generelt, preget av en ytterste grad av dekadens.

 

Men når vi vurderer forfallets essens, det som har brakt sivilisasjonen til dens nåværende tilstand, kan vi ikke se mot de forutgående fasene av den logosentriske ordenen og disses implisitte strukturer, fordi det nettopp er logos selv som har brakt tingene til den tilstanden de er endt opp i nå, bærende i seg kimene til det nåværende forfallet. Heidegger identifiserte, med ekstrem troverdighet, røttene til teknikken i den førsokratiske løsningen til værens problem gjennom logos. Logos kan ikke redde oss fra situasjonen som det er årsak til. Logos er ikke til hjelp lenger her.

 

Kun det før-ontologiske kaos kan gi oss et hint om hvordan vi kan gå hinsides postmodernitetens felle. Kaoset ble satt til sides da de logiske værensstrukturer ble reist opp som sivilisasjonens hjørnestein. Nå er det kaosets tur til å komme i gang. Ellers er vi dømt til å akseptere den postlogisk oppløste postmoderniteten som pretenderer å være evig gjennom å tilintetgjøre tiden. Moderniteten drepte evigheten og postmoderniteten dreper tiden. Den postmoderne verdens arkitektur er fullstendig fragmentert, pervertert og forvirret. Det er en labyrint uten utgang, så foldet og vridd som et Möbius-bånd. Logos, som en gang garanterte retthet og orden, tjener her i stedet de krumme og forvridde bevegelser, vekk fra den ontologiske grensen og møtet med intet, erfaringen enkelte uunngåelig vil søke i et forsøk på å komme seg ut av labyrinten.

 

Så eneste måte å redde oss selv, å redde menneskeheten og kulturen fra denne snaren, er å ta skrittet hinsides den logosentriske kulturen, mot kaos.

 

Vi kan ikke gjenreise det gamle logos og dets orden, da det i seg selv inneholder årsaken til sin evige ødeleggelse. Med andre ord burde vi, for å redde det eksklusive logos, gjøre en appell til det inklusive alternativet, som er kaos.

 

Men hvordan kan vi bruke konseptet kaos og basere vår filosofi på det hvis filosofien opp til nå alltid per definisjon har vært noe logisk for oss?

 

For å løse dette problemet bør vi tilnærme oss kaos ikke fra logos' posisjon men fra kaos selv. Dette kan sammenlignes med den feminine visjonen, den feminine forståelsen av det Andre ikke som noe ekskludert, men tvert imot som inkludert i seg selv.

 

Logos betrakter seg selv som det som er, og som det som er likt seg selv. Logos kan akseptere forskjeller i seg selv fordi det ekskluderer det Andre som ligger utenfor. Slik virker viljen til makt, den suverenes lov. Hinsides logos, sier logos, ligger intet, ikke noe. Så logos, i ekskluderingen av alt annet enn seg selv, ekskluderer kaos. Kaos benytter en annen strategi. Kaos inkluderer i seg selv alt som det er, men samtidig alt som det ikke er. Så kaos qua altinkluderende inkluderer også det som ikke er inkluderende, nemlig det som ekskluderer kaos. Så kaos ser ikke på logos som det Andre, eller noe ikke-eksisterende, men som seg selv. Logos som det første ekskluderende prinsipp er inkludert i kaos, tilstede i det, omsluttet av det, og er gitt en plass inne i det, på samme måte som moren bærer barnet i seg, som en del av henne selv og samtidig som noe som ikke er en del av henne selv. Mannen ser kvinnen som et eksternt vesen og søker å penetrere henne. Kvinnen regner mannen som noe internt og søker å gi ham fødsel, å la ham fødes.

 

Kaos er den evige fødsel av den Andre, altså logos.

 

For å oppsummere; kaotisk filosofi er mulig fordi kaos inkluderer logos som en indre mulighet. Kaos kan fritt forstå logos, verdsette logos og anerkjenne logos sin eksklusivitet inkludert i sitt evigvarende liv. Så vi ankommer her et veldig spesielt konsept, et kaotisk logos, altså et absolutt vitalt logos som evig fornyes i kaosets vann. Dette kaotiske logos er samtidig eksklusivt (som er grunnen til at det fremdeles med rette kan kalles logos) og inkluderende (ved å være kaotisk). Det tar for seg likhet og ulikhet annerledes.

 

Kaos kan tenke. Vi burde spørre henne hvordan hun gjør det. Vi har spurt logos. Nå er det kaos sin tur. Vi må lære å tenke med kaos og inne i kaos.

 

Jeg kunne foreslå, som et eksempel, filosofien til den japanske tenkeren Kitaro Nishida, som har konstruert 'basho-logikken' eller 'stedenes logikk', som et alternativ til Aristoteles' logikk.

 

Vi burde utforske andre kulturer, andre enn vestlige, for å forsøke å finne andre eksempler på inklusiv filosofi, inklusive religioner, og så videre. Kaotisk logos er ikke kun en abstrakt konstruksjon. Hvis vi leter godt kan vi finne slike intellektuelle tradisjoner i arkaiske samfunn, så vel som i østlig teologi og mystiske strømninger.

 

Å gjøre en appell til kaos er eneste måte å redde logos. Logos kan ikke redde seg selv, og trenger en frigjører. Logos trenger noe motsatt av seg selv for å gjenopplives i postmodernitetens kritiske situasjon. Vi har ikke kunnet transcendere postmoderniteten. For den kan ikke overvinnes uten hjelp fra noe som var til stede før forfallet. Så vi burde lære av filosofier utenfor den vestlige krets.

 

For å konkludere er det ikke korrekt å regne kaos som noe blott fortidig. Kaos er evig, men evig sameksisterende med tiden. Derfor er kaos alltid absolutt nytt, friskt, og spontant. Kaos kan betraktes som en kilde for enhver nyvinning og vitalitet fordi dets evighet i seg selv alltid rommer mer enn det var, er, eller vil være i tiden. Logos kan ikke eksistere i seg selv uten kaos, som fisk ikke kan leve uten vann. Når vi tar en fisk opp av vannet, dør den. Hvis en fisk får en overdreven interesse for det som er på land, vil den hoppe opp på stranden og dø der. Er den gal nok vil den søke opp igjen også om vi skulle forsøke å hjelpe den ut i vannet. Så la den da dø slik hvis den insisterer. Dypt i havet bor det andre fisker. La oss følge dem.

 

Den astronomiske æraen som nærmer seg slutten står i Fiskenes tegn. Døende fisker strandet på land. Så vi trenger vann nå veldig sårt.

 

Kun en helt ny tilnærming til tenkning, en ny ontologi, og en ny gnoseologi kan redde logos vekk fra stranden og den voksende ørkenen som Nietzsche forutså.

 

Kun kaos og den alternative filosofien basert på inklusivitet kan redde den moderne menneskeheten og verden fra konsekvensene av forfallet til det eksklusive prinsippet kalt logos. Logos har gått ut på dato og vi vil alle bli begravd under dets ruiner med mindre vi gjør en appell til kaos og dets metafysiske prinsipper, og bruker dette som en grunn for noe nytt. Kanskje dette er 'den andre begynnelsen' Heidegger talte om.