Hva er neoliberalisme?

Av Magne Stolpnessæter

«The transition to liberalism takes place in an imperceptible manner, like continental drift, thus hiding its effects from view. Its most terrible consequences are those of the long term. These effects themselves are concealed, paradoxically, by the resistance to which this transition is currently giving rise among those who defend the old order by drawing on the resources it contained, on old solidarities, on reserves of social capital that protect an entire portion of the present social order from falling into anomie. This social capital is fated to wither away – although not in the short run – if it is not renewed and reproduced.

But these same forces of ‘conservation’, which it is too easy to treat as conservative, are also, from another point of view, forces of resistance to the establishment of the new order and can become subversive forces. If there is still cause for some hope, it is that forces still exist, both in state institutions and in the orientations of social actors that, under the appearance of simply defending an order that has disappeared and its corresponding ‘privileges’ will be able to resist the challenge only by working to invent and construct a new social order.»

– Pierre Bourdieu (1998)

Subversive aktivister som stormer barrikadene behøver selvfølgelig ikke å grave seg ned i dette tåkete gjørmelandskapet. Deres lodd er å skape konkret historie. Følge handlingens imperativ, heroisk og forvandlende. Allikevel, selv fotsoldatene må hente sin viljestyrke fra noe mer enn sitt eget mot. For noen må tenne deres gnist på ny, vekke troen på at en annen virkelighet er mulig og at det eksisterende systemets sotteseng ikke er reisens ende. Elitetroppene derimot, skal gå bak fiendens linjer. Lære seg hans språk og tilrane seg hans hemmeligheter. Avsløringsprosjektet går alltid forut for frigjøringen.

Man kan kun erobre neste ventetid ved å erkjenne hva den herskende tankeveven er: hvem manet den fram, hvordan spredte den seg, gjennom hvilke forpostfektere, lanseknekter og geriljasoldater? Philip Mirowski fra Notre Dame er kanskje den som har kommet lengst i å forstå neoliberalismens genealogi og væren. I 2009 var han og Dieter Plehwefra Berlin redaktører for boken The Road From Mont Pelerin. Som mye annet Mirowski har skrevet – bare for å nevne More Heat than Light og The Effortless Economy of Science? – er dette en veritabel tour de force.

Et mesterverk i sin sjanger, og han skriver gjennomgående bedre enn gjengse norske akademikere (de siste er preget av yrkesskade og stilistisk uførhet). Referanserammen er ufattelig mye større, og han er like bevandret i verdenslitteraturen som naturvitenskap, matematikk, økonomi, historie og kontinental så vel som anglosaksisk filosofi. Han er et utdøende tilfelle av det klassiske Bildungsmensch, mer tysk og kontinental enn amerikansk. Kjemper som Mirowski bygger i fjell, mens akademiske dverger borer seg på stadig smalere felt. De siste mister helheten av syne og eksisterer på et areal tilsvarende et frimerke. Men nok polemikk for denne gang (jeg kunne ikke dy meg).

Over til det vesentlige: hvorfor er det så vanskelig å definere «neoliberalisme»? En mer amorf tankevev kan neppe forestilles i dag. Den kan ikke reduseres til ti bud, og det finnes intet «neoliberalt manifest». Som Mirowski sier: «De aller fleste forskere i USA anser begrepet om neoliberalisme som et innholdsløst skjellsord oppfunnet av venstresiden. Men neoliberalisme er en korrekt betegnelse på et reelt fenomen.» Problemet ligger i at de som stemples som «neoliberale» aldri kaller seg selv for det. Derfor må man først dra på en begrepshistorisk reise og tørke støv av arkivert flaskepost fra det forrige århundret.

Vi behøver ikke å gjenta fortellingen om Augusto Pinochet, Margaret Thatcher og Ronald Reagan som alle kjenner fra før. De to siste var bare kulminasjonen av et metapolitisk forarbeid gjennom nesten to generasjoner. Uten denne premissleveransen hadde kanskje aldri deres revolusjon funnet sted. En omveltning som feilaktig fikk fortegnet «konservativt», mens det egentlig var snakk om marxismens mørkeblå tvilling. Konservatismen avgikk altså ved døden allerede ti år før man demonterte Jernteppet.

Ifølge Dieter Plehwe var det den sveitsiske økonomen Hans Honegger som i 1925 lanserte begrepet neoliberalisme. «Neoliberalismen» til Honegger var imidlertid et annet kreatur enn mutanten som senere ekspanderte. Her er arven fra klassisk liberalisme fremdeles til stede. Frihet forstås utelukkende negativt, dvs. frihet fra ytre tvang og begrensninger. Men det var ikke før 20 år senere at neoliberalismen fikk sitt teoretiske momentum (etiketten ble riktignok løsaktig brukt av franske liberalere i Colloque Walter Lippmann på 1930-tallet).

Mirowski og Plehwe sporer neoliberalismens egentlige fødsel til 1947, da tankekollektivet Mont Pèlerin Society (MPS) ble etablert for å skape et alternativ til klassisk liberalisme. Bortimot 40 økonomer og intellektuelle møttes for å diskutere fremtiden, liberalismen og den vestlige sivilisasjonens verdier. Initiativtakeren var den østerrikske økonomen Friedrich Hayek (1899–1992), og blant deltakerne på denne første kollokvien var en rekke andre fremtredende menn, blant dem Milton Friedman (1912–2006) og Karl Popper (1902–1994). Tankekollektivet tok sitt navn etter stedet de møttes i april 1947, nemlig Mont Pèlerin nær Montreux i Sveits. MPS var heterogent, og både libertarianere og anarkister deltok. Men de ble etter hvert marginaliserte.

Som allerede nevnt, er det ingen i dag som er selverklærte neoliberalister. I begynnelsen brukte faktisk medlemmene av MPS betegnelsen «neoliberal» også om seg selv, deriblant Friedman i en artikkel fra 1951. Det som har forvirret kommentatorer i ettertid, er at betegnelsen gikk ut av sirkulasjon i de innerste kretser allerede på slutten av 1950-tallet. Da insisterte de ikke lenger på at de representerte et brudd med den klassiske liberalismen. Mirowski mener allikevel at de forble nettopp neoliberalister, fordi deres grunnsyn var uforandret.

Neoliberalisme er ikke det samme som klassisk liberalisme. Motsetningen i neoliberalismen mellom stat og marked er en skinnmotsetning. Påstanden om at vi trenger mindre stat og mer marked, og at målet er en ekstremindividualisme av den typen Ayn Rand (1905–1982) forfektet, er bare en myte. Rand var ingen neoliberaler. Hayek og Friedman trodde aldri på det. Staten var instrumentelt viktig for dem, og de var inspirerte av den autoritære tyske juristen Carl Schmitt (1888–1985).

Neoliberalistene har alltid søkt en omdefinering av statens rolle, aldri dens utslettelse. De ønsker ingen minimalistisk nattvekterstat. Fri konkurranse er ikke nødvendigvis et gode, og monopoler er ikke nødvendigvis et onde sett fra Hayek og Friedman. Begge deler relativiseres. Og diktaturer kan være funksjonelle så lenge de er (økonomisk) liberale, som Hayek sa i et intervju med den chilenske avisen El Mercurio i 1981. Hayek innså allerede i 1920-årene at den klassiske liberalismen var stein død.

Hans senere arbeid var et svar på utfordringen som ble servert av Schmitt: «Hvordan kan politisk orden og frihet sikres dersom staten ikke har andre begrensninger enn de lover som lages av dem som til enhver tid sitter i parlamentet eller regjeringen?» Vi skal ikke besvare gåten her, men det kan sies at den har forblitt uløst i det 21. århundret. Hayek tok ikke sikte på å konfrontere Schmitt direkte, men tillot seg heller å skumme fløten av arbeidet til Det tredje rikets kronjurist.

Mirowski tilføyer: «Det går en anekdote om at Ludwig von Mises (1881–1973) en gang stormet ut av et møte i MPS og skrek til de andre medlemmene: Dere er sosialister alle sammen! Det er en morsom historie. Samtidig er den ikke bare morsom, for den har en kjerne av sannhet i seg som de fleste overser. Von Mises så at de andre i en forstand var ‘sosialister’, fordi de hadde et begrep om å styrke staten. Gruppen av teoretikere i MPS, med von Hayek, Milton Friedman mfl. i spissen, hadde langsiktige mål om endring av samfunnet. De var ikke konservative, de var radikale. Og de har lykkes. De skapte et system som gradvis har erobret sentrale institusjoner verden over. Det handler om en samfunnsmodell som er autoritær og hierarkisk i sitt vesen, og som vil skape et helt bestemt marked som er avhengig av en sterk stat.»

Da Mirowski gjestet Oslo i fjor høst, tegnet han opp et kart der han viste innflytelsen fra gruppen i MPS via universitetet i Chicago til dagens store amerikanske tenketanker som Cato Institute og American Enterprise Institute. Han var også opptatt av innflytelsen i Norge, der man kan spore en linje fra Trygve Hoff (1895–1982) – som var redaktør i Farmand og medlem av MPS – via Libertas til dagens liberale tenketank Civita.

Rekkevidden har omsider blitt planetarisk, selv om den kanskje har vært på retur de siste to år. Hemmeligheten bak neoliberalismens slagkraft er dels at den ikke erklæres for hva den er. Tåkelegging er altså hersketeknikk, selv om den er ubevisst av de fleste utøverne i dag. Ifølge Mirowski var den neppe ubevisst hos Hayek selv, som var den mest sofistikerte av MPS-medlemmene i både bredde og dybde (Friedman nådde ham ikke til knærne).

For Hayek var det ikke ønskelig at folks frihet skulle forlenges fra kunnskap i samfunnet til kunnskap om samfunnet, fordi slik makrososiologisk selvransakelse om hvorfor man passivt aksepterer ufullstendig kunnskap fører til spørsmål om hvorfor markedet skaper rom for visse former for kunnskap og undertrykker andre. Tilstrebing av et helhetssyn undergraver idealet om markedet som den ultimate informasjonsdevise. Hayek var ifølge Mirowski tilhenger av doktrinen om dobbel sannhet: nemlig at den politisk-økonomiske eliten skulle forstå nødvendigheten av å undertrykke demokratiet, samtidig som massene ble oppmuntret til å erodere legitimiteten til «formynderstaten».

Christian Arnsperger skrev i 2007 at Hayek nektet andre det som ga sistnevnte en mening i livet: å teoretisere om samfunnet som helhet, å hevde sin egen forståelse av meningen og formålet med den menneskelige evolusjon, og viljen til å påtvinge den sin egen utopi gjennom et prosjekt som ikke var altfor langt unna den totalitarismen han selv kritiserte. Som Arnsperger nådeløst sier: «[it is] a theory to end all theories; not so different from the end of history scenarios so beloved of his epigones.» Frihet – ikke minst frihet til å tenke helhetlig – må derfor være like ujevnt fordelt som materielle goder innenfor markedet.

Tatt ut av sin sammenheng virker dette som en konspirasjonsteori og en stråmannsanalyse der man tillegger Hayek synspunkter han kanskje ikke hadde. Dersom man kun leser det som er utgitt av Hayek så kan man kanskje tro det, men Mirowski og hans team har gått enda grundigere til verks. De har saumfart arkivet over referatene fra MPS og derfra konkludert med disse påstandene. Han tilføyer at historien om neoliberalismen ikke er risset inn i stein, og mye gjenstår å finne ut.

Allikevel er hans studium en upolert diamant som danner en plattform for de som ønsker å forstå historiens kanskje mest suksessfulle metapolitiske prosjekt. Deltakerne i MPS forstod utmerket godt nødvendigheten av interdisiplinaritet, og holdt seg unna akademias stadig mer sterile spesialisering. Dessuten lyktes de i å oppnå kontakter i maktens korridorer. Selv for de som føler aversjon mot neoliberalismen, er deres eksempel noe å lære av for alle de som har et seriøst ønske om å endre status quo.

Bak ethvert virkelig vellykket opprør kreves det minst en generasjon – kanskje mer – med metapolitisk ouverture som spenner fra det esoteriske til det populistiske. Barn av den passiviserte allmuen og overløpere fra herskerklassen må organisk inngå i åndens stille veving før mulighetsrommet er sprengt fullt ut. Morgendagens forbundsfeller har kanskje ikke krysset hverandres spor enda. Selv om det murres i Spania, Hellas og Frankrike – samt andre land – og forholdene for et omslag blir stadig bedre tilrettelagt, hjelper det ikke om man samtidig ikke tar sikte på å skape en positiv visjon.

Konseptuell forståelse alene blir uansett altfor intellektuelt. Her må demningene som holder følelseslivet i sjakk åpnes. Eksistensiell angst hos et bredt lag unge mennesker som instinktivt merker at deres liv er uten framtidshåp om det herskende tankevev holdes i live, er kanskje det eneste som kan bryte sirkelen. Angsten skal være fødselshjelper for viljen til mestringsopplevelse, mestringen av å gripe øyeblikket som igjen skaper lysningen for det autentiske håp. Historiens tilsynelatende slutt er bare et langt interregnum. For historien vil gjenfødes. Nemesis og Fortuna vil atter gi tilværelsen fylde.