Krigen mot Russland og dens ideologiske dimensjon

Krigen mot Russland og dens ideologiske dimensjon: En analyse fra den fjerde politiske teoris perspektiv.

Den kommende krigen som konsept

Det mest aktuelle tema i Vesten nå er den kommende krigen mot Russland.

For øyeblikket er krigen mot Russland kun idé og mulighet, men avhengende av beslutninger som vil bli tatt av de involverte parter i den ukrainske konflikten—Moskva, Washington, Kiev, og Brüssel, kan denne muligheten bli en realitet.

Jeg ønsker ikke her å diskutere denne konfliktens historie og alle dens aspekter. I stedet ønsker jeg å analysere dens dypere ideologiske røtter. Mitt syn på de mest relevante begivenhetene er basert på den fjerde politiske teori, hvis prinsipper jeg har beskrevet i "The Fourth Political Theory" som ble publisert av Arktos Media i 2012.

Jeg vil ikke her ta for meg Vestens krig mot Russland fra perspektiver som omhandler krigens risikoer, farer, kostnader, eller konsekvenser, men heller se på det ideologiske aspektet ved krigen fra et globalt perspektiv. Derfor vil jeg reflektere over en slik krigs mening, og ikke over krigen i seg selv (som kan være reell eller virtuell).

 

Liberalismens vesen

 

I det moderne Vesten er det én herskende, dominerende ideologi—liberalismen. Den kan fremstå i mange ulike varianter, former, avskygninger, men dens vesen er alltid det samme. Liberalismen har en indre, fundamental struktur som følger aksiomatiske prinsipper:

 

- antropologisk individualisme (individet er alle tings målestokk);

- en tro på fremskrittet (verden er på vei mot en bedre fremtid, og fortiden er alltid verre enn nåtiden);

- teknokrati (teknisk utvikling og implementering regnes som de viktigste kriteriene for bedømmelsen av et samfunn);

- eurosentrisme (euroamerikanske samfunn regnes som standard og målestokk for resten av menneskeheten);

- økonomien som skjebne (fri markedsøkonomi er det eneste normative økonomiske system—alle andre systemer må enten reformeres eller ødelegges);

- demokrati som minoritetenes herredømme (som forsvarer seg fra majoriteten, som alltid er tilbøyelig til å degenerere til totalitarisme eller "populisme");

- middelklassen er den eneste virkelig eksisterende sosiale aktør og universelle norm (uavhengig av hvorvidt et individ allerede har nådd en slik status eller er på vei mot å bli en del av middelklassen slik at det for øyeblikket kun representerer en streben mot middelklassen);

- globaliseringens ene verden (mennesker er fundamentalt sett like, kun med den ene forskjell at de er ulike som individer—verden burde integreres kosmopolitisk på grunnlag av individet; med andre ord, verdensborgerskap).

 

Dette er liberalismens kjerneverdier, og de er manifestasjoner av en av de tre tendenser som sammen med kommunismen og fascismen sprang ut av opplysningsfilosofien, og som alle kjempet om å fortolke modernitetens ånd. I løpet av det tjuende århundre bekjempet liberalismen sine rivaler, og siden 1991 har den blitt verdens eneste dominante ideologi.

 

Den eneste valgfrihet i den globale liberalismens herredømme ligger mellom høyreliberalisme, venstreliberalisme, og radikal liberalisme, som inkluderer høyreekstrem liberalisme, venstreekstrem liberalisme, og ekstremt radikal liberalisme. Følgelig har liberalismen etablert seg som operativsystem for den vestlige sivilisasjon, samt for de samfunn som befinner seg i dens innflytelsesfelt. Den har blitt felles målestokk for enhver politisk korrekt diskurs, og den distingverende faktor som bestemmer hvem som aksepteres av hovedstrømspolitikken og hvem som blir avvist og marginalisert. Den sunne fornuft har blitt liberal.

 

Geopolitisk var liberalismen inskribert  i den Amerika-sentrerte modellen hvor angelsakserne utgjorde den etniske kjernen, basert på det atlantiske euroamerikanske partnerskapet NATO, som representerer den strategiske kjernen i den globale sikkerhetens system. Global sikkerhet blir her synonymt med Vestens sikkerhet, og i siste instans amerikansk sikkerhet. Så liberalisme er ikke kun en ideologisk makt men også en politisk, militær og strategisk makt. NATO er liberalistisk i sine røtter. NATO forsvarer liberalistiske samfunn og kjemper for å utbre liberalismen til nye områder.

 

Liberalisme som nihilisme

 

Ett element ved den liberalistiske ideologi har skapt en krise i dens midte: liberalismen er grunnleggende nihilistisk i sitt vesen. Verdiene liberalismen forsvarer er i hovedsak forbundet med dens hovedtese: Frihetens forrang. Men frihet i den liberalistiske visjonen er i hovedsak en negativ kategori: den hevder å være fri fra (som med John Stuart Mill), ikke å være fri til noe. Dette aspektet er ikke noe sekundært; dette er problemets kjerne.

 

Liberalismen kjemper mot alle former for kollektiv identitet, og mot alle typer verdier, prosjekter, strategier, mål, metoder og så videre som er kollektivistiske, eller i det minste ikke-individualistiske. Dette er grunnen til at en av liberalismens viktigste teoretikere, Karl Popper, (i Friedrich von Hayeks ånd) i sin viktigste bok, The Open Society and it's Enemies, skrev at liberalister burde kjempe mot enhver ideologi eller politisk filosofi (fra Platon og Aristoteles til Marx og Hegel) som hevder at samfunnet burde ha et felles mål, en felles verdi, en felles mening. (Det er verdt å merke seg at George Soros regner denne boken som sin personlige bibel.) Ethvert mål, enhver verdi, og enhver mening i det liberalistiske samfunn, eller i det åpne samfunn, bør baseres på individet. Så det åpne samfunn, som etter 1991 har blitt synonymt med det vestlige samfunn, og som har blitt normgivende for resten av verden, har veldig konkrete fiender. Hovedfiendene er kommunismen og fascismen, begge ideologier som oppsto fra samme opplysningsfilosofi, og som inneholdt sentrale, ikke-individualistiske konsepter—klasse i Marxismen, rase i nasjonalsosialismen, og nasjonalstaten i fascismen. Så kilden til liberalismens konflikt med modernitetens eksisterende alternativer, fascisme og kommunisme, er ganske åpenbar. Liberalister ønsker å frigjøre samfunnet fra fascismen og kommunismen, eller fra de to hovedvariantene av eksplisitt ikke-individualistisk moderne totalitarisme. Liberalismens kamp er en kamp som gir mening når man ser den som en del av arbeidet med å likvidere ikke-liberalistiske samfunn: Den får sin mening gjennom det faktum at det eksisterer ideologier som eksplisitt benekter at individet er samfunnets høyeste verdi. Det er her ganske klart hva man kjemper for: frigjøring fra ens motsats. Men det faktum at frihet, som det blir forstått av liberalister, i sin essens er en negativ kategori kommer ikke tydelig frem når fienden er tilstede og konkret. At fienden er tilstede og konkret er det som gir liberalismen substans. Noe annet enn det åpne samfunnet eksisterer, og dette andres eksistens er det som trengs for at man skal kunne rettferdiggjøre kampen om å være fri fra.

 

Den unipolar perioden: implosjonens fare

 

Da Sovjetunionen i 1991 som den vestlige liberalismens siste fiende gikk under, proklamerte enkelte i Vesten, som Francis Fukuyama, at vi hadde nådd historiens endepunkt. Logikken i dette er enkel å følge: Da det ikke lenger var noen eksplisitte fiender av det åpne samfunnet var det ikke lenger historie i samme forstand som vi har kjent historie i den moderne epoken, en periode preget av kampen mellom tre politiske ideologier (liberalisme, kommunisme og fascisme) om arven fra opplysningstiden. Dette var, for å si det strategisk, øyeblikket da den "unipolare tid" ble realisert (Charles Krauthammer). Perioden mellom 1991 og 2014, hvor vi i midten finner Osama Bin Ladens angrep på World Trade Center, var perioden der liberalismen fikk dominere globalt. Liberalismens aksiomer ble akseptert av alle geopolitiske hovedaktører, inkludert Kina (økonomisk) og Russland (ideologisk, økonomisk og i det politiske system). Det fantes liberalister og kommende liberalister, det fantes de som ikke enda var liberalister, liberalister som ikke var liberale nok og så videre. De reelle og tydelige unntak var få (slik som Iran og Nord-Korea). Så verden ble aksiomatisk sett liberalistisk i sin ideologi.

 

Dette har vært den viktigste perioden i liberalismens historie. Den har bekjempet sine fiender, men samtidig har den tapt dem. Liberalismen er i sitt vesen en frigjøring fra og en kamp mot alt som ikke er liberalistisk (for øyeblikket eller som har potensial til ikke å være det). Liberalismen fikk sin virkelige mening og innhold fra sine fiender. Når valget presenteres som mellom ikke-frihet (representert i konkrete totalitære samfunn) eller frihet, vil mange velge frihet uten å forstå den som frihet for noe, eller frihet til å gjøre noe... I et ufritt samfunn synes liberalismen å være positiv. Den begynner først å vise sitt negative vesen etter sin seier.

 

Etter seieren i 1991 gikk liberalismen inn i sin implosive fase. Etter å ha bekjempet fascismen og kommunismen sto den alene igjen uten noen fiende å kjempe mot. Og dette var øyeblikket hvor indre konflikter oppsto, hvor liberalistiske samfunn begynte å renske vekk sine egne gjenværende ikke-liberalistiske elementer: sexisme, politisk ukorrekthet, ulikhet mellom kjønn, gjenværende ikke-individualistiske elementer i institusjoner som kirke og stat, og så videre. Liberalismen trenger alltid en fiende å frigjøre seg fra. Ellers mister den sitt formål, og dens implisitte nihilisme blir for fremtredende. Liberalismens absolutte triumf er dens død.

 

Dette er den ideologiske meningen bak finanskrisene i 2000 og 2008. Suksessene og ikke feilene ved den nye, fullstendig profittbaserte økonomien (turbokapitalismen i følge Edward Luttwak) er ansvarlige for dens kollaps. Friheten til å gjøre hva man vil, men begrenset til individets skala, har en imploderende virkning på personligheten. Mennesket går over mot en infra-human sfære, og mot en sub-individuell eksistens. Her møter mennesket det virtuelle, drømmen om det sub-individuelle, friheten fra alt. Mennesket fordamper, og igjen står et intethetens rike som et siste ord i liberalismens totale seier. Postmodernismen bereder grunnen for denne posthistoriske, selvrefererende resirkulasjonen av nonsens.

 

Vesten behøver en fiende

 

Du vil nå kanskje spørre hva i all verden alt dette har å gjøre med den (mulige) kommende krigen med Russland? Jeg skal svare på det nå.

 

Liberalismen har til nå opprettholdt sitt momentum i global skala. Siden 1991 har den vært et ubestridelig faktum. Men nå har den begynt å implodere. Den har nådd et avgjørende punkt og begynt å gå i oppløsning. Masseinnvandring, striden mellom kulturer og sivilisasjoner, finanskrisen, terrorisme, og fremvekst av etnisk nasjonalisme indikerer et nært forestående kaos. Dette kaos er en trussel mot all form for orden, inkludert den herskende liberalistiske orden. Jo mer liberalismen lykkes, jo nærmere kommer den sitt endepunkt, som også er slutten på verden slik vi kjenner den. Vi har her å gjøre med den liberalistiske filosofis nihilistiske essens, med intet som frihetens ontologiske prinsipp. Den tyske antropologen Arnhold Gehlen har med rette definert mennesket som et "deprivert vesen," eller Mangelwesen. Mennesket i seg selv er intet. Det tar alt som utgjør dets identitet fra samfunnet, historien, folket, og det politiske. Så hvis det går tilbake til sin rene essens kan det ikke lenger gjenkjenne noe som helst. Avgrunnen skjules bak fragmenterte rester av følelser, vage tanker og små lyster. De sub-humane emosjoners virtualitet er kun en tynt forheng; bak råder det totale mørke. Så den eksplisitte oppdagelsen av denne nihilistiske grunnen i menneskets natur er liberalismens siste akt. Men dette er endepunktet, og et endepunkt også for de som bruker liberalismen for egne formål og tjener på dens ekspansjon; med andre ord, globaliseringens profitører. Den nihilistiske krise sluker all orden, inkludert den liberalistiske.

 

Skal den liberalistiske eliten være i stand til å holde på sin makt er det nødvendig å ta et visst skritt tilbake. Liberalismen kan gjenopprette sin mening kun når den igjen kan konfronteres med et ikke-liberalistisk samfunn. Dette skritt tilbake er eneste måte å redde det som gjenstår av orden, for å redde liberalismen fra seg selv. Det er her Putins Russland kommer til syne i horisonten. Det moderne Russland er ikke antiliberalistisk, ikke totalitært, ikke nasjonalistisk, ikke kommunistisk, med det er heller ikke spesielt liberalistisk, fullt ut liberaldemokratisk, tilstrekkelig kosmopolitisk, eller radikalt antikommunistisk. Russland er snarere på vei mot å bli liberalistisk, skritt for skritt, i noe man med Gramsci kan kalle tilvennende aksept av det globale hegemoni, med de påfølgende transformasjoner dette innebærer ("transformismo" i Gramscis språk).

 

Det er imidlertid i liberalismens globale agenda, representert ved USA og NATO, behov for en annen aktør, for et annet Russland som kan rettferdiggjøre den liberalistiske leiren, og hjelpe til med å mobilisere et Vesten som trues av indre sammenbrudd. Dette vil utsette den indre nihilismens fremtreden og dermed midlertidig redde liberalismen fra sitt uunngåelige endelikt. Det er derfor liberalismen så sårt trenger Putin, Russland, og krig. Det er eneste måte å unngå kaos i Vesten og redde det som gjenstår av dets orden internt og globalt. I et slikt ideologisk spill vil Russland legitimere liberalismens eksistens, for dette er fienden som kan gi kampen for det åpne samfunn en mening, noe som vil hjelpe liberalismen å konsolidere og fortsatt hevde seg globalt. Radikal islamisme, slik det ble representert av al-Qaida, var en annen kandidat til å inneha denne rollen, men den radikale islamismen var ikke sterk nok til å kunne bli en tilstrekkelig fiende. Den ble brukt, men kun på lokal skala. Dette rettferdiggjorde intervensjonen i Afghanistan, okkupasjonen av Irak, Gaddafis avsettelse, og det startet en borgerkrig i Syria, men den radikale islamismen var for svak og primitiv ideologisk sett til å kunne representere den virkelige utfordringen liberalistene trenger.

 

Russland, som tradisjonelt har vært angelsaksernes geopolitiske fiende, er en langt mer formidabel motstander. Russland passer den nødvendige rollen ekstremt godt—minnet om den kalde krigen er fremdeles friskt i mange sinn. Det er enkelt å fremprovosere hat mot Russland ved hjelp av enkle midler. Det er derfor jeg tror en krig mot Russland er mulig. Det er ideologisk nødvendig som et siste middel for å utsette den endelige implosjonen av det liberalistiske Vesten. Det er det nødvendige "skritt tilbake".

 

Hvordan redde den liberalistiske orden

 

Når jeg vurderer de ulike aspekter ved en mulig krig med Russland, vil jeg særlig trekke frem følgende punkter:

 

1. En krig mot Russland vil bidra til å utsette den kommende globale uorden. Majoriteten av landene som deltar i den liberalistiske økonomien, som deler det liberale demokratiets aksiomer og institusjoner, og enten avhenger av eller er direkte kontrollert av USA og NATO, vil igjen kunne danne en felles front som igjen står bak det liberalistiske Vesten i dets oppgave med å motstå den anti-liberalistiske Putin. Dette vil igjen bekrefte liberalismen som en positiv identitet når nå denne identiteten har begynt å løses opp som resultat av dens nihilistiske essens.

 

2. En krig mot Russland vil styrke NATO og fremfor alt båndene til de europeiske medlemmene, som igjen vil måtte anse amerikansk hypermakt som noe positivt og nyttig, og den kalde krigens perspektiv vil igjen synes aktuelt. Av frykt for de "onde russerne" vil europeere igjen føle lojalitet ovenfor et USA i rolle som frelser og beskytter. Følgelig vil USAs ledende rolle igjen bekreftes.

 

3. EU er ved å splittes innvendig. Russland som en "felles fiende" kan forhindre videre splittelse i EU og igjen samle, dette ved å mobilisere EU-landene og gjøre deres folk ivrige etter å forsvare sine friheter og verdier mot truslene fra Putins "imperialistiske ambisjoner".

 

4. Den ukrainske juntaen i Kiev trenger denne krigen for å rettferdiggjøre og skjule alle udådene de juridisk og konstitusjonelt begikk under Maidan-opptøyene. Dermed kan de sette til side demokratiet, da dette ville vanskeliggjøre deres herredømme i de sørøstlige, for det meste pro-russiske distriktene, og ville gjøre dem i stand til å etablere sin autoritet og nasjonalistiske orden gjennom ekstraparlamentariske midler.

 

Det eneste landet som nå ikke ønsker krig er Russland. Men Putin kan ikke tillate den radikalt anti-russiske regjeringen i Ukraina å dominere et land som har en halvt russisk befolkning, og hvor det er mange russiske områder. Skulle han tillate dette ville han være ferdig som statsmann både internasjonalt og i Russland. Så motvillig er kan nødt til å akseptere en eventuell krig. Og så snart kursen er satt i den retningen vil det ikke være annen løsning for Russland enn å vinne krigen.

 

Jeg liker ikke å spekulere over de strategiske aspektene ved denne krigen. Jeg overlater dette til andre, mer kvalifiserte analytikere. I stedet ønsker jeg å uttrykke noen ideer om krigens ideologiske dimensjon.

 

Konseptualiseringen av Putin

 

Krigen mot Russland har sin mening i at dette er den globaliserende liberalismens siste forsøk på å redde seg selv fra å implodere. Liberalistene er nødt til å definere Putins Russland ideologisk—og til å fremstille Russland som en klar fiende av det åpne samfunn. Men i de moderne ideologiers ordbok er det kun tre primære ideologier: liberalisme, kommunisme og fascisme. Det er ganske klart at liberalismen representeres av alle nasjoner involvert i denne konflikten, bortsett fra Russland (USA, NATOs medlemsland, og Euromaidan/Kievjuntaen). Dermed står valget av konsepter kun mellom kommunisme og fascisme. Derfor blir Putin fremstilt som en "neosovjetisk revansjist" og et "gjenferd fra KGB". Dette er bildet som selges til de dummeste i den vestlige offentligheten. Men visse aspekter ved den patriotiske reaksjonen som springer ut av den pro-russiske og anti-banderitiske befolkningen (for eksempel forsvaret av Lenin's monumenter, Stalins portretter, og minnesmerker fra den Sovjetiske siden under andre verdenskrig) kan bidra til å bekrefte en slik idé blant disse. Nazisme og fascisme ligger for langt vekk fra Putin og den moderne russiske virkelighet, men russisk nasjonalisme og russisk imperialisme vil bli trukket frem i bildet av Den Store Ondskap som tegnes opp. Dermed portretteres Putin som en "radikal nasjonalist", en fascist og en "imperialist". Dette bildet vil påvirke mange i Vesten. Ut fra en slik logikk kan Putin regnes som både "kommunist" og "fascist" samtidig, så han vil bli konseptualisert som "nasjonalbolsjevik" (selv om dette konseptet er litt for komplisert for en postmoderne vestlig offentlighet). Åpenbart er ikke Putin noen av delene i virkeligheten—han er hverken en kommunist eller fascist—eller begge deler parallelt.  Når det kommer til internasjonale relasjoner er han en politisk pragmatiker—derfor beundrer han Kissinger, en beundring Kissinger gjengjelder. Han har overhodet ingen ideologi. Men han vil bli nødt til å ta på seg den ideologiske rollen han har blitt gitt. Den er ikke hans valg. Men slik er spillets regler. I løpet av krigen mot Russland vil Putin bli konseptualisert på denne måten, og dette er det mest interessante og viktige aspekt ved denne situasjonen.

 

Hovedbildet liberalistene vil mane frem for å definere Putin ideologisk vil være bildet av en fortidens skygge, en vampyr som gjenoppstår fra sin ideologiske grav. Slik vil forsøket på å forhindre liberalismens endelige implosjon få sitt rasjonale.

Hovedbudskapet vil være at liberalismen fremdeles lever i beste velgående da det finnes noe i verden som vi alle må frigjøres fra. Russland vil bli objektet vi må frigjøres fra. Målet er først å frigjøre Ukraina, og i forlengelsen Europa og resten av menneskeheten, som likeledes vil bli konseptualisert som truet av Russland, og i siste instans vil det bli sagt om det russiske folk at også de trenger hjelp til å frigjøres fra sin ikke-liberalistiske identitet. Så nå har vi en fiende. En fiende som igjen gir liberalismen et raison d’être. Så Russland blir konseptualisert som en utfordring gjenoppstått fra den før-liberalistiske fortid, nå kastet inn i den liberalistiske tid. Uten en slik utfordring vil liberalismen være uten vitalitet, den vil miste sin orden, og alt assosiert med den vil oppløses og implodere. Med den russiske utfordringen får globaliseringens fallende kjempe ny vigør. Russland er her for å redde liberalistene.

 

Men skal dette kunne skje må Russland konseptualiseres ideologisk som før-liberalistisk. Russland må enten være kommunistisk, fascistisk, eller kanskje nasjonalbolsjevikisk. Dette er den ideologiske regelen. Dermed er det i kampen mot Russland, eller i vurderingen av hvorvidt man skal kjempe eller ikke kjempe, en dypere oppgave—å konseptualisere Russland ideologisk. Dette vil bli gjort både fra innsiden og utsiden. Liberalistene vil forsøke å tvinge Russland til enten å akseptere kommunisme eller ekstrem nasjonalisme, ellers vil de ganske enkelt behandle Russland som om det var kommunistisk eller nasjonalistisk. Det er et spill om konseptualisering.

 

Et postliberalistisk Russland: Den fjerde politiske teoris første krig

 

Jeg vil avslutte med følgende:

 

Vi er nødt til bevisst å motsette oss konseptualiseringer av Russland som en før-liberalistisk aktør. Liberalistene må forhindres i sitt forsøk på å unnslippe sin undergang. I stedet for å hjelpe dem med å utsette slutten er vi nødt til å akselerere den. For å gjøre dette må Russland konseptualiseres ikke som en før-liberalistisk entitet men som en postliberalistisk revolusjonær faktor som kjemper for en annen fremtid for alle folk på planeten. Den russiske kampen vil ikke blott være for russiske nasjonale interesser, men for en rettferdig multipolar verden, for verdighet og virkelig, positiv frihet—ikke (nihilistisk) frihet fra men (kreativ) frihet til. I denne krigen vil Russland stå frem som et eksempel på Tradisjon, konservative organiske verdier, og vil representere reell frigjøring fra det åpne samfunn og dets profitører—det globale finansielle oligarki. Denne krigen er ikke rettet mot Ukraina eller til og med mot deler av den ukrainske befolkning. Den er heller ikke mot Europa. Den er mot den liberalistiske verdensorden. Vi har ikke tenkt til å redde liberalismen, slik dens anførere vil. Vi skal drepe den en gang for alle. Moderniteten var alltid i hovedsak en feiltagelse, og vi er nå ved dens endepunkt. For den som bevisst eller ubevisst har knyttet sin skjebne til moderniteten, vil dette bety slutten. Men for de som kjemper for den udødelige menneskelige essens, de som trofast representerer Tradisjonen, ånden, og de evige sannheter, vil dette representere en ny begynnelse, en ABSOLUTT BEGYNNELSE.

 

Den viktigste kampen nå er kampen for den fjerde politiske teori. Den er vårt våpen, og med den skal vi forhindre liberalistene i å realisere sitt ønske om å konseptualisere Putin og Russland slik de ønsker, og slik vil vi la Russland realiseres som den første postliberalistiske ideologiske makt i kamp mot nihilistisk liberalisme, med sikte mot en åpen, multipolar og genuint fri fremtid.

(Oversatt av Jo Hammerstad)