Alexander Dugin avslører dypstaten som en korrupt vestlig kabal som infiltrerer USA og Europa for å manipulere valg, knuse populistiske ledere som Donald Trump, og påtvinge sin liberal-globalistiske agenda ved bedragersk å posere som en beskytter av demokratiet, samtidig som den hensynsløst undergraver folkets vilje.

"Hvis et ikke-atomvåpenland angriper Russland med støtte fra en atomvåpenmakt, vil dette bli sett på som et samlet angrep på Den russiske føderasjonen."

Alexander Dugin introduserer begrepet "vestligologi" som et kritisk rammeverk for å analysere og avvise vestlig sivilisasjons påstander om universalisme, spesielt ettersom Russland omdefinerer seg selv som en distinkt stat-sivilisasjon i opposisjon til det liberale, globalistiske Vesten. Han fremmer en intellektuell og kulturell avkolonisering av russisk tenkning, forankret i tradisjonelle verdier og den russiske historiske erfaringen.

I Israel og Gazastripen skjedde to katastrofer etter hverandre: et Hamas-angrep på den jødiske staten – med mange sivile tap, inkludert gisseltaking – og Israels gjengjeldelsesangrep på Gazastripen, som langt overstiger Hamas’ angrep i grusomhet og antall sivile tap, først og fremst kvinner og barn. IDFs (Israeli Defence Force) bakkeoperasjon gjorde situasjonen enda mer katastrofal, og antallet døde – inkludert barn, kvinner og eldre – har økt til ufattelige nivåer.

Although the concept of hegemony in Critical Theory is based on Antonio Gramsci’s theory, it is necessary to distinguish this concept’s position on Gramscianism and neo-Gramscianism from how it is understood in the realist and neo-realist schools of IR.

The classical realists use the term “hegemony” in a relative sense and understand it as the “actual and substantial superiority of the potential power of any state over the potential of another one, often neighboring countries.” Hegemony might be understood as a regional phenomenon, as the determination of whether one or another political entity is considered a “hegemon” depends on scale. Thucydides introduced the term itself when he spoke of Athens and Sparta as the hegemons of the Peloponnesian War, and classical realism employs this term in the same way to this day. Such an understanding of hegemony can be described as “strategic” or “relative.”

In neo-realism, “hegemony” is understood in a global (structural) context. The main difference from classical realism lies in that “hegemony” cannot be regarded as a regional phenomenon. It is always a global one. The neorealism of K. Waltz, for example, insists that the balance of two hegemons (in a bipolar world) is the optimal structure of power balance on a world scale[ii]. R. Gilpin believes that hegemony can be combined only with unipolarity, i.e., it is possible for only a single hegemon to exist, this function today being played by the USA.

In both cases, the realists comprehend hegemony as a means of potential correlation between the potentials of different state powers. 

Gramsci's understanding of hegemony is completely different and finds itself in a completely opposite theoretical field. To avoid the misuse of this term in IR, and especially in the TMW, it is necessary to pay attention to Gramsci’s political theory, the context of which is regarded as a major priority in Critical Theory and TMW. Moreover, such an analysis will allows us to more clearly see the conceptual gap between Critical Theory and TMW.

Det mest aktuelle tema i Vesten nå er den kommende krigen mot Russland.

For øyeblikket er krigen mot Russland kun idé og mulighet, men avhengende av beslutninger som vil bli tatt av de involverte parter i den ukrainske konflikten—Moskva, Washington, Kiev, og Brüssel, kan denne muligheten bli en realitet.

Jeg ønsker ikke her å diskutere denne konfliktens historie og alle dens aspekter. I stedet ønsker jeg å analysere dens dypere ideologiske røtter. Mitt syn på de mest relevante begivenhetene er basert på den fjerde politiske teori, hvis prinsipper jeg har beskrevet i "The Fourth Political Theory" som ble publisert av Arktos Media i 2012.

Jeg vil ikke her ta for meg Vestens krig mot Russland fra perspektiver som omhandler krigens risikoer, farer, kostnader, eller konsekvenser, men heller se på det ideologiske aspektet ved krigen fra et globalt perspektiv. Derfor vil jeg reflektere over en slik krigs mening, og ikke over krigen i seg selv (som kan være reell eller virtuell).

Vi kan forstå denne unipolariteten både geopolitisk og ideologisk. Geopolitisk karakteriseres unipolariteten av den nordamerikanske hypermaktens strategiske dominans over kloden, og Washingtons streben etter å balansere makten slik at de kan herske uhindret i samsvar med egne, nasjonale, imperialistiske interesser. Dette er galt da det fratar andre stater og nasjoner deres suverenitet.

Når det kun er én makt som bestemmer hvem som har rett og hvem som tar feil, hvem som fortjener straff og ikke, har vi en form for globalt diktatur. Dette er ikke akseptabelt. Derfor bør vi kjempe mot det. Hvis noen tar fra oss vår frihet er vi nødt til å reagere. Og vi vil reagere. Det amerikanske imperiet bør ødelegges. Og før eller senere skal det.

Ideologisk er unipolaritet fundert på åpent anti-tradisjonelle moderne og postmoderne verdier. Jeg deler René Guénons og Julius Evolas anskuelse, da de regnet moderniteten og dens ideologiske grunnlag (individualisme, liberalt demokrati, kapitalisme, konsumerisme, og så videre) som årsak til menneskehetens fremtidige katastrofe, og den vestlige livsstilens globale dominans som grunn for jordens endelige fall. Vesten går mot sitt endepunkt, og for alle oss andre gjelder det å ikke bli trukket ned i samme malstrøm.