Revolt mot den postmoderne verden

Av Alexander Dugin, oversatt av Jo Hammerstad

Unipolaritetens ondskap

Verden i dag er unipolar, hvor et globaliserende Vesten med USA i kjernen utgjør senteret.

Vi kan forstå denne unipolariteten både geopolitisk og ideologisk. Geopolitisk karakteriseres unipolariteten av den nordamerikanske hypermaktens strategiske dominans over kloden, og Washingtons streben etter å balansere makten slik at de kan herske uhindret i samsvar med egne, nasjonale, imperialistiske interesser. Dette er galt da det fratar andre stater og nasjoner deres suverenitet.

Når det kun er én makt som bestemmer hvem som har rett og hvem som tar feil, hvem som fortjener straff og ikke, har vi en form for globalt diktatur. Dette er ikke akseptabelt. Derfor bør vi kjempe mot det. Hvis noen tar fra oss vår frihet er vi nødt til å reagere. Og vi vil reagere. Det amerikanske imperiet bør ødelegges. Og før eller senere skal det.

Ideologisk er unipolaritet fundert på åpent anti-tradisjonelle moderne og postmoderne verdier. Jeg deler René Guénons og Julius Evolas anskuelse, da de regnet moderniteten og dens ideologiske grunnlag (individualisme, liberalt demokrati, kapitalisme, konsumerisme, og så videre) som årsak til menneskehetens fremtidige katastrofe, og den vestlige livsstilens globale dominans som grunn for jordens endelige fall. Vesten går mot sitt endepunkt, og for alle oss andre gjelder det å ikke bli trukket ned i samme malstrøm.

Åndelig er globaliseringen et uttrykk for Antikrists rike, den store parodien.

Og i sentrum for dens ekspansjon står USA. Amerikanske verdier pretenderer universalitet. I virkeligheten representerer de en ny form for ideologisk aggresjon mot mangfoldet av kulturer og tradisjoner som fortsatt eksisterer i resten av verden. Jeg er resolutt mot vestlige verdier, som i essens er moderne og postmoderne, og som promulgeres av USA gjennom militær makt og utpressing (som i Afghanistan, Irak, Libya, og kanskje snart Syria og Iran).

Derfor burde alle tradisjonalister være mot Vesten og globaliseringen, så vel som mot USAs imperialistiske politikk. Dette er den eneste logiske og konsekvente posisjon. Så tradisjonalister, partisaner for tradisjonelle prinsipper og verdier, burde stå sammen mot Vesten og forsvare Resten, i den grad Resten viser tegn på å ivareta Tradisjonen, dels eller i sin helhet.

Det finnes de i Vesten og selv i USA som er uenige i tingenes tilstand, som ikke godtar moderniteten og postmoderniteten. Disse forsvarer det førmoderne Vestens åndelige tradisjoner. Disse bør stå sammen med oss i vår felles kamp. De bør ta del i vårt opprør mot den moderne og postmoderne verden. Vi burde kjempe sammen mot vår felles fiende.

Et viktig spørsmål er hvilken struktur som kan forene de ulike kreftene i en mulig antiglobalistisk og antiimperialistisk front. Jeg synes vi burde inkludere alle de som kjemper mot Vesten, USA, det liberale demokrati, moderniteten, og postmoderniteten. Den felles fiende gir oss det nødvendige utgangspunkt for politiske allianser. Dette inkluderer muslimer og kristne, russere og kinesere, venstreorienterte og høyreorienterte, hinduer og jøder, som alle har det til felles at de utfordrer tingenes tilstand, globalisering og amerikansk imperialisme. I en slik forstand er de nærmest som venner og allierte å regne. La våre idealer være ulike, men vi har til felles ett veldig sterkt karaktertrekk: hat mot den nåværende sosiale virkeligheten. Våre ulike idealer er potensielle (in potentia). Men utfordringen vi må forholde oss til er aktuell (in actu). Dette gir grunnlag for en ny allianse. Alle som deler et negativ syn på globalisering, vestliggjøring og postmodernisering burde koordinere sine krefter og forme ut en ny motstandsstrategi som et svar på den allestedsnærværende, globaliserende ondskapen. Og vi kan finne felles allierte selv i USA, blant de som har valgt Tradisjonens vei fremfor den nåværende dekadansen.

Veien mot den fjerde politiske teori

Her passer det å stille et veldig viktig spørsmål: hvilken type ideologi burde vi benytte i vår motstand mot globaliseringen og dens liberaldemokratiske, kapitalistiske, og moderne (postmoderne) prinsipper? Jeg tror ikke at noen av de tidligere antiliberale ideologier (kommunisme, sosialisme, og fascisme) er relevante lenger. Disse forsøkte å bekjempe den liberale kapitalismen og de feilet. Dette er dels fordi det i endetiden er ondskapen som råder; og dels på grunn av disse ideologienes indre motsetninger og begrensninger. Så det er på tide å gjøre noen dypere revisjoner av fortidens ikkeliberale ideologier. Hva var positivt ved dem? På den positive siden kan vi regne det faktum at de var antikapitalistiske og antiliberale, så vel som antikosmopolitiske og antiindividualistiske. Dette er trekk som burde aksepteres og integreres i en fremtidig ideologi. Men den kommunistiske doktrinen er selv moderne, ateistisk, materialistisk, og kosmopolitisk. Dette burde vi forkaste. På den andre siden er kommunismens solidaritet, sosiale rettferd, sosialisme, og generelle holistiske tilnærming til samfunnet gode verdier, i og for seg selv. Så vi må skille ut de materialistiske og moderne aspektene ved kommunismen og avvise dem, mens vi tar til oss dens sosiale og holistiske aspekter.

Når det gjelder den Tredje Veis teorier—som opp til et visst punkt sto enkelte tradisjonalister nære, slik som Julius Evola—var det mange uakseptable elementer, hvor vi i første rekke finner blant annet rasisme, xenofobi, og sjåvinisme. Dette er ikke bare moralske mistak, men også teoretisk og antropologisk inkonsistente holdninger. Forskjeller mellom etnisiteter er ikke det samme som overlegenhet eller underlegenhet. Forskjellene burde aksepteres og bekreftes uten rasistiske følelser eller betraktninger. Det er ingen felles eller universell målestokk som kan ligge til grunn for å dømme ulike etniske grupper. Når et samfunn forsøker å dømme et annet, anvender det sine egne kriterier, og utøver derved intellektuell vold. Denne etnosentriske holdningen er nettopp globaliseringens og vestliggjøringens, så vel som den amerikanske imperialismens.

Hvis vi frigjør sosialismen fra dens materialistiske, ateistiske og modernistiske egenskaper, og hvis vi avviser de rasistiske og trangsynte nasjonalistiske aspektene ved den Tredje Veis doktriner, ankommer vi en helt ny type politisk ideologi. Vi kaller dette den fjerde politiske teori, eller 4PT, da den første var liberalisme, som vi nå utfordrer, den andre var den klassiske formen for kommunisme; og den tredje var nasjonalsosialisme og fascisme. Den fjerde politiske teoris utvikling starter der hvor de ulike antiliberale politiske teoriene fra fortiden møtes (nemlig kommunismen og tredje vei-teoriene). Så vi ankommer med det nasjonalbolsjevismen, som syntetiserer på den ene siden en sosialisme frigjort fra materialisme, ateisme, progressivisme, og modernisme, og på den andre siden modifiserte teorier fra den tredje vei.

Men dette er kun første skritt. En mekanisk opphopning av dypt reviderte versjoner av fortidens antiliberale ideologier vil ikke gi oss noe endelig resultat. Dette er kun en første approksimasjon og preliminær tilnærming. Vi må videre, ved å vende oss mot Tradisjonen og førmoderne inspirasjonskilder. Her finner vi den platonske idealstaten, middelalderens hierarkiske samfunn, og teologiske visjoner fra de sosialt og politisk normgivende systemer (kristne, islamske, buddhistiske, jødiske, eller hinduistiske). Denne vendingen mot de førmoderne kildene er en veldig viktig videreutvikling av den nasjonalbolsjevikiske syntesen. Derfor trenger vi et nytt navn for denne typen ideologi, og den fjerde politiske teori passer ganske godt. Dette navnet forteller oss ikke hva denne teorien er, men heller hva den ikke er. Så det er en form for invitasjon og appell, mer enn et dogme.

Politisk har vi her et interessant grunnlag for bevisst samarbeid mellom radikale venstreorienterte og det Nye Høyre, så vel som med religiøse og andre antimoderne bevegelser, som økologer og grønne tenkere for eksempel. Det eneste vi insisterer på i utarbeidelsen av et slikt samarbeid er å legge til side anti-kommunistiske så vel som anti-fascistiske fordommer. Disse fordommene er instrumenter som de liberale og globaliserende kreftene bruker for å holde sine fiender splittet. Så vi avviser på det sterkeste anti-kommunisme så vel som anti-fascisme. Begge deler er kontrarevolusjonære verktøy som benyttes av den globale liberale eliten. På samme måte bør vi på det sterkeste motstå noen form for konfrontasjon mellom de ulike religiøse  trossystemer—muslimer mot kristne, jøder mot muslimer, muslimer mot hinduer og så videre. De interkonfensjonelle kriger og spenninger er ledd i planen som leder mot Antikrists rike, som går ut på å splitte alle de tradisjonelle religionene for å kunne innføre en pseudoreligion, den eskatologiske parodien.

Så vi er nødt til å forene Høyre, Venstre og verdens tradisjonelle religioner i en felles kamp mot vår felles fiende. Sosial rettferd, nasjonal suverenitet og tradisjonelle verdier er den fjerde politiske teoris hovedprinsipper. Det er ikke enkelt å sette sammen en allianse med et slikt spenn. Men skal vi kunne overvinne vår fiende er vi nødt til å forsøke.

I Frankrike har de en maksime uttrykt slik av Alain Soral: La droite des valeurs et la gauche du travail. Den italienske versjonen lyder: La Destra sociale e la Sinistra identitaria. Hvordan dette eksakt bør lyde på norsk får vi finne ut etter hvert.

Vi kan gå videre og forsøke å definere subjektet, den fjerde politiske teoris aktør. I kommunismens tilfelle var det sentrale subjektet klassen. I tredje vei-bevegelsene var det sentrale subjekt enten rasen eller nasjonen. I religionene er trossamfunnet subjekt. Hvordan kan den fjerde politiske teori håndtere et slikt mangfold og subjekters divergens? Vi foreslår at hovedsubjektet i den fjerde politiske teori kan utgjøres av Heideggers Dasein-konsept. Dette er et konkret, men ekstremt grunnleggende konsept som kan utgjøre et felles møtepunkt for den videre ontologiske utviklingen av den fjerde politiske teori. Det som er viktig å vurdere her er autentisiteten eller ikke-autentisiteten av Daseins eksistens. Så dette er antitesen til all form for fremmedgjøring—sosial, økonomisk, nasjonal, religiøs eller metafysisk.

Men Dasein kommer til uttrykk konkret. Hvert individ og hver kultur har sin egen Dasein. De adskiller seg fra hverandre, men de er alltid tilstede.

Ved å akseptere Dasein som den fjerde politiske teoris subjekt, kan vi gå videre i utviklingen av en felles strategi, for å skape en fremtid som passer våre krav og visjoner. Verdier som sosial rettferd, nasjonal suverenitet, og tradisjonell ånd, kan tjene oss som grunnsteiner.

Jeg har virkelig tro på at den fjerde politiske teori, og dens sekundære varianter, som nasjonalbolsjevikisme og eurasianisme, kan være av stor verdi for våre folk, land, og sivilisasjoner. Multipolaritet i alle dens betydninger—geopolitisk, kulturelt, aksiologisk, økonomisk, og så videre—er nøkkelen til å ivareta forskjeller.

Det viktige konseptet nous (intellekt) utviklet av den greske filosofen Plotin korresponderer til vårt ideal. Intellektet er ett og mangfoldig til samme tid, fordi det har mangfoldige forskjeller i seg selv—det er hverken ensartet eller et amalgam, men noe som i seg selv impliserer mange deler, med alle distinkte forskjeller ivaretatt. Fremtidens verden bør være noetisk—karakterisert av mangfold; forskjeller burde bekreftes som rikdom og fylde, og ikke som grunn for uunngåelige konflikter: mange sivilisasjoner, mange poler, mange senter, mange verdisett på én planet og i én menneskehet. Mange verdener.

Men det er de som har en annen agenda. Hvem er det som står mot et slikt prosjekt? De som ønsker å påtvinge ensartethet, det ene (amerikanske) levesett, En Verden. Og deres metoder er makt, fristelser, og overtalelse. De er mot multipolaritet. Så de er mot oss.