To spesielle bøker ble gitt ut i fjor, som på hver sine måter kan være av stor verdi for den som søker tyngre intellektuell skyts i kampen for fundamental endring. Den første boken; Alexander Dugins The Fourth Political Theory var en gedigen syntese av antimoderne og antiliberalistisk tenkning, en bok som satte de ulike kulturers rett til egenart opp mot globaliseringens monokulturalisme og den liberalistiske antropologis letzte Mensch. Boken var dels en utledning av en tese om at alle som fra ulike posisjoner kjemper mot status quo nå bør se nødvendigheten av å legge til side interne stridigheter og i stedet alliere seg mot den fare som truer dem alle, noe som geopolitisk burde lede mot en multipolar verden, i stedet for en unipolar verden ledet av Vesten og USA slik som i dag. Dels var boken også et kall til hver enkelt kultur om å finne sin egen stil, en stil som må ha en viss kreativ begrensning i de ulike folks historier og geografier, og som vil kunne gjenopprette den tapte kontakten mellom mennesket og de krefter som funderer dets eksistens. Vi må finne tilbake til de evige røtter hvorfra vi kan utfordre den herskende liberalistiske virkelighet, den som har fratatt mennesket de tradisjonelle bånd skulle ha fundert et felles ansvar for noe som er større enn hver enkelt, og erstattet det med kalkulasjonens kalde nullsumspill, diktert av økonomiske realiteter vi har mistet kontrollen over.

Subversive aktivister som stormer barrikadene behøver selvfølgelig ikke å grave seg ned i dette tåkete gjørmelandskapet. Deres lodd er å skape konkret historie. Følge handlingens imperativ, heroisk og forvandlende. Allikevel, selv fotsoldatene må hente sin viljestyrke fra noe mer enn sitt eget mot. For noen må tenne deres gnist på ny, vekke troen på at en annen virkelighet er mulig og at det eksisterende systemets sotteseng ikke er reisens ende. Elitetroppene derimot, skal gå bak fiendens linjer. Lære seg hans språk og tilrane seg hans hemmeligheter. Avsløringsprosjektet går alltid forut for frigjøringen.

Man kan kun erobre neste ventetid ved å erkjenne hva den herskende tankeveven er: hvem manet den fram, hvordan spredte den seg, gjennom hvilke forpostfektere, lanseknekter og geriljasoldater? Philip Mirowski fra Notre Dame er kanskje den som har kommet lengst i å forstå neoliberalismens genealogi og væren. I 2009 var han og Dieter Plehwe fra Berlin redaktører for boken The Road From Mont Pelerin. Som mye annet Mirowski har skrevet – bare for å nevne More Heat than Light og The Effortless Economy of Science? – er dette en veritabel tour de force.

I etterkrigstidens Paris skulle man dels la seg inspirere av Heidegger, men også av Ferdinand de Saussures (1857–1913) lingvistikk. Med kapitallogikken avslørte man økonomiens tyranni, med psykoanalysen det ubevisstes tyranni, og med lingvistikken språkets tyranni; Marx, Freud, og Saussure, og en god dose Nietzsche skulle med ulike blandingsforhold legge det intellektuelle grunnlaget for tenkere som Claude Lévi-Strauss (1908–2009), Jacques Lacan (1901–1981), Michel Foucault (1926–1984), og Jacques Derrida (1930–2004). Felles for disse tenkerne, så ulike de på andre måter måtte være, var en følelse av å bebo et gammelt, størknet språk som gjenspeilet og tilslørte maktforhold man måtte gjøre opprør mot. Eller enda mer konspiratorisk: at språket var en parasitt som styrte oss, og talte gjennom oss, at mennesket var en marionett styrt av språklige strukturer. Å måle verdien av åndsarbeid er ikke lett, men en kan få en mistanke om at denne akademiske Paris-kritikken, tross interessante innsikter, i stor grad endte opp som en lufteventil for radikal intelligens, kanskje til og med katalysator for kreftene man ønsket å stå imot. For ethvert undertrykkende system har sin «kritikk» slik narren sitter ved tyrannens side og gjør ablegøyer på tyrannen bekostning, uten at dette på noen måte rokker ved tyrannens posisjon, men snarere befester den ved at motkreftene får et utløp som i siste instans er ufarlig, særlig når man i gjøglerposisjonen ikke kan tilby noe alternativ. Så vi fikk en virtuos, «frigjørende» sjonglering med avanserte konsepter i en ganske lukket, institusjonalisert sfære, der opprørerne fikk lov å være frekke småkonger med titler i betalte akademiske stillinger. Kanskje vi også her fikk et overbelastet fokus på språk, om ikke fra de fremste tenkerne i miljøet selv, så gjennom den praksisen som fulgte i kjølvannet. Når tendensen blir at «alt» kan tolkes som språk eller leses som tekst vil dette for svakere karakterer gjerne bli en unnskyldning for å gå utenom arenaer som krever mot, til fordel for en eller annen avskjermet form for tekstkritikk som ikke innebærer noen virkelig risiko.

I denne teksten av tradisjonalisten, filosofen og esoterikeren Julius Evola (1898 – 1974), gis  inspirasjon til gjennom selvovervinnelse å trenge bortenfor begrepene, det som navngir og dermed endrer vår oppfattelse av tingenes tilstand og iboende potensial.  For slik å se verden som den er samtidig som du gjennom det magiske perspektiv kan blikke mot hva den kan være til forskjell fra hva du ønsker den skal være, uavhengig av andres premisser.   

Fra Introduzione alla Magia quale scienza dell’Io, publisert av Gruppo di Ur og Julius Evola (1971), publisert på engelsk som Introduction to Magic (2001), oversatt av Jo Hammerstad. 

Martin Heidegger talte om tidens tre ekstaser: fortiden, nuet og fremtiden. Tilsynelatende er det tre ontologiske forbindelser til disse tre ekstasene: umiddelbarhet (det er/det er ikke) forbindes med nuet; det dokumentariske (det var/det var ikke) forbindes med fortiden: og sannsynligheten (det vil være/det vil ikke være) forbindes med fremtiden. Tilsynelatende kan vi lage et hierarki basert på disse forbindelsene: det er, det var, det vil være. ‘Det er’ er mest innlysende. ‘Det vil være’ er mest usikkert. ‘Det var’ er i midten. Fremtiden er den mest upålitelige av tidens tre ekstaser. Fremtiden kan ikke betraktes på samme måte som ‘det er’ eller ‘det var’. ‘Det var,’ var, eller i det minste tror vi at det var ut fra de fakta vi har tilgjengelig. Når det gjelder fremtiden kan man ikke vite sikkert. En gitt hendelse eller ting kan skje, men sannsynligvis vil den ikke. Så fremtiden mangler ‘væren’ sammenlignet med tidens andre ekstaser.

En viss fornemmelse av helhet har den som følger en tradisjon, og som dermed har en verdensanskuelse med visse faste konstanter å måle med. Viljesimpulser, tenke- og væremåter, stil og handlinger, blir i tradisjonen frigjort hos individer slik at de kan leve etter en felles idé som også er en kreativ begrensing, mens impulser utenfor ideen grenses ut, nøytraliseres, forstummes, eller kan få en revitaliserende effekt hvis tradisjonen er integrert nok til å gjøre dette andre til sitt eget. En tradisjons idé er ofte bevart og konsentrert i hellige tekster, hvor den har funnet uttrykk for eksempel i Rig Veda, Bibelen, Koranen, Tao Te Ching, eller Iliaden og Odysseen. I slike tekster kan også den som selv ikke er integrert i noen tradisjon nærme seg tradisjoner som idé, og hvis dedikasjonen er stor nok og integrasjonen vellykket gjøre ideen til verdensanskuelse, til natur i seg selv.

Det tradisjonalistiske synet på vår tid, uttrykt blant annet gjennom René Guénon, Julius Evola, Frithjof Schuon, Ananda Coomaraswamy, og Aleksandr Dugin, er at dette er en endetid, hvor den moderne verdensanskuelsen utmerker seg nettopp ved å være antitradisjonell. Det vil si at tradisjonenes faste konstanter i sterkere og sterkere grad viker for en kulturell kreativitet som i hypertrofisk vekst av muligheter sprer seg ut i alle slags retninger, uten noen enhet, noe som må lede mot katastrofe.

Toen ik aanvaardde een essay te wijden aan het werk en het denken van de schilder, dichter en kunsthistoricus Marc. Eemans, heb ik me afgevraagd of het in mijn geval geoorloofd was te spreken van een zekere continuïteit in zijn geestelijke ontwikkeling. Langzaam maar zeker kwamen elementen en argumenten aan het licht om mijn overtuiging te staven dat die vraag positief macht beantwoord worden. Aldus is deze geschiedenis van de intellectuele en creatieve levensweg van Marc. Eemans ontstaan. Daarbij werd de klemtoon vooral op zijn denken en op zijn poëtisch oeuvre gelegd, vermits het illustratiemateriaal dat deze uitgave verrijkt, als een soort picturaal complement van mijn stelling kan beschouwd worden. Overigens bleven om voor de hand liggende redenen, biografische en andere gegevens buiten beschouwing.

Hopelijk vergeeft de lezer het me dat ik met hem wegen ga verkennen, die men normaliter in essays van het onderhavige genre links laat liggen. Maar op de eerste plaats is het zo dat ik geen kunsthistoricus ben en het derhalve als een punt van elementaire intellectuele eerlijkheid beschouw me onbevoegd te verklaren om een verantwoord waardeoordeel over het schilderkunstig werk van Marc. Eemans uit te spreken. En voorts is er het oude adagium « de gustibus et coloribus non disputandum », dat in de loop der tijden zijn geldigheid heeft behouden. Waarom de lezer dan ook willen beïnvloeden met een onvermijdelijk subjectieve analyse van de boodschap die de schilderijen van Marc. Eemans brengen?