4pt

COUNTER-HEGEMONY IN THE THEORY OF THE MULTIPOLAR WORLD

Although the concept of hegemony in Critical Theory is based on Antonio Gramsci’s theory, it is necessary to distinguish this concept’s position on Gramscianism and neo-Gramscianism from how it is understood in the realist and neo-realist schools of IR.

The classical realists use the term “hegemony” in a relative sense and understand it as the “actual and substantial superiority of the potential power of any state over the potential of another one, often neighboring countries.” Hegemony might be understood as a regional phenomenon, as the determination of whether one or another political entity is considered a “hegemon” depends on scale. Thucydides introduced the term itself when he spoke of Athens and Sparta as the hegemons of the Peloponnesian War, and classical realism employs this term in the same way to this day. Such an understanding of hegemony can be described as “strategic” or “relative.”

In neo-realism, “hegemony” is understood in a global (structural) context. The main difference from classical realism lies in that “hegemony” cannot be regarded as a regional phenomenon. It is always a global one. The neorealism of K. Waltz, for example, insists that the balance of two hegemons (in a bipolar world) is the optimal structure of power balance on a world scale[ii]. R. Gilpin believes that hegemony can be combined only with unipolarity, i.e., it is possible for only a single hegemon to exist, this function today being played by the USA.

In both cases, the realists comprehend hegemony as a means of potential correlation between the potentials of different state powers. 

Gramsci's understanding of hegemony is completely different and finds itself in a completely opposite theoretical field. To avoid the misuse of this term in IR, and especially in the TMW, it is necessary to pay attention to Gramsci’s political theory, the context of which is regarded as a major priority in Critical Theory and TMW. Moreover, such an analysis will allows us to more clearly see the conceptual gap between Critical Theory and TMW.

Krigen mot Russland og dens ideologiske dimensjon

Det mest aktuelle tema i Vesten nå er den kommende krigen mot Russland.

For øyeblikket er krigen mot Russland kun idé og mulighet, men avhengende av beslutninger som vil bli tatt av de involverte parter i den ukrainske konflikten—Moskva, Washington, Kiev, og Brüssel, kan denne muligheten bli en realitet.

Jeg ønsker ikke her å diskutere denne konfliktens historie og alle dens aspekter. I stedet ønsker jeg å analysere dens dypere ideologiske røtter. Mitt syn på de mest relevante begivenhetene er basert på den fjerde politiske teori, hvis prinsipper jeg har beskrevet i "The Fourth Political Theory" som ble publisert av Arktos Media i 2012.

Jeg vil ikke her ta for meg Vestens krig mot Russland fra perspektiver som omhandler krigens risikoer, farer, kostnader, eller konsekvenser, men heller se på det ideologiske aspektet ved krigen fra et globalt perspektiv. Derfor vil jeg reflektere over en slik krigs mening, og ikke over krigen i seg selv (som kan være reell eller virtuell).

Kaosets metafysikk

Den moderne europeiske filosofi begynte med konseptet logos og den logiske orden av det som er. Gjennom en periode som skulle strekke seg over mer enn to tusen år ble dette konseptet etter hvert fullstendig uttømt. Alle mulighetene og prinsippene i den logosentriske tenkemåten har nå blitt grundig utforsket, behandlet og forlatt av filosofer.

Kaosets problem og natur var imidlertid neglisjert og tilsidesatt allerede fra begynnelsen av denne filosofien. Den eneste filosofien vi kjenner i dag er logos-filosofien. Men kaos er noe motsatt av logos, dets absolutte alternativ.

Fra det nittende århundre og videre frem mot i dag har de mest imponerende og briljante europeiske filosofer (som Friedrich Nietzsche og Martin Heidegger) hatt en mistanke om at logos raskt var ved å nærme seg et endepunkt. Enkelte av dem våget å uttrykke at vi fra nå av lever i den logosentriske filosofiens endetid, og nærmer oss... noe annet.

Europeisk filosofi var fundert på det logosentriske prinsipp som svarer til det ekskluderende prinsipp, det differensierende, greske diaeresis. Alt dette svarer nøyaktig til den maskuline holdning, og reflekterer en patriarkalsk, autoritær, vertikal, og hierarkisk orden av væren og kunnskap.

Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?

To spesielle bøker ble gitt ut i fjor, som på hver sine måter kan være av stor verdi for den som søker tyngre intellektuell skyts i kampen for fundamental endring. Den første boken; Alexander Dugins The Fourth Political Theory var en gedigen syntese av antimoderne og antiliberalistisk tenkning, en bok som satte de ulike kulturers rett til egenart opp mot globaliseringens monokulturalisme og den liberalistiske antropologis letzte Mensch. Boken var dels en utledning av en tese om at alle som fra ulike posisjoner kjemper mot status quo nå bør se nødvendigheten av å legge til side interne stridigheter og i stedet alliere seg mot den fare som truer dem alle, noe som geopolitisk burde lede mot en multipolar verden, i stedet for en unipolar verden ledet av Vesten og USA slik som i dag. Dels var boken også et kall til hver enkelt kultur om å finne sin egen stil, en stil som må ha en viss kreativ begrensning i de ulike folks historier og geografier, og som vil kunne gjenopprette den tapte kontakten mellom mennesket og de krefter som funderer dets eksistens. Vi må finne tilbake til de evige røtter hvorfra vi kan utfordre den herskende liberalistiske virkelighet, den som har fratatt mennesket de tradisjonelle bånd skulle ha fundert et felles ansvar for noe som er større enn hver enkelt, og erstattet det med kalkulasjonens kalde nullsumspill, diktert av økonomiske realiteter vi har mistet kontrollen over.

Revolt mot den postmoderne verden

Vi kan forstå denne unipolariteten både geopolitisk og ideologisk. Geopolitisk karakteriseres unipolariteten av den nordamerikanske hypermaktens strategiske dominans over kloden, og Washingtons streben etter å balansere makten slik at de kan herske uhindret i samsvar med egne, nasjonale, imperialistiske interesser. Dette er galt da det fratar andre stater og nasjoner deres suverenitet.

Når det kun er én makt som bestemmer hvem som har rett og hvem som tar feil, hvem som fortjener straff og ikke, har vi en form for globalt diktatur. Dette er ikke akseptabelt. Derfor bør vi kjempe mot det. Hvis noen tar fra oss vår frihet er vi nødt til å reagere. Og vi vil reagere. Det amerikanske imperiet bør ødelegges. Og før eller senere skal det.

Ideologisk er unipolaritet fundert på åpent anti-tradisjonelle moderne og postmoderne verdier. Jeg deler René Guénons og Julius Evolas anskuelse, da de regnet moderniteten og dens ideologiske grunnlag (individualisme, liberalt demokrati, kapitalisme, konsumerisme, og så videre) som årsak til menneskehetens fremtidige katastrofe, og den vestlige livsstilens globale dominans som grunn for jordens endelige fall. Vesten går mot sitt endepunkt, og for alle oss andre gjelder det å ikke bli trukket ned i samme malstrøm.

FREMTIDENS ONTOLOGI

Martin Heidegger talte om tidens tre ekstaser: fortiden, nuet og fremtiden. Tilsynelatende er det tre ontologiske forbindelser til disse tre ekstasene: umiddelbarhet (det er/det er ikke) forbindes med nuet; det dokumentariske (det var/det var ikke) forbindes med fortiden: og sannsynligheten (det vil være/det vil ikke være) forbindes med fremtiden. Tilsynelatende kan vi lage et hierarki basert på disse forbindelsene: det er, det var, det vil være. ‘Det er’ er mest innlysende. ‘Det vil være’ er mest usikkert. ‘Det var’ er i midten. Fremtiden er den mest upålitelige av tidens tre ekstaser. Fremtiden kan ikke betraktes på samme måte som ‘det er’ eller ‘det var’. ‘Det var,’ var, eller i det minste tror vi at det var ut fra de fakta vi har tilgjengelig. Når det gjelder fremtiden kan man ikke vite sikkert. En gitt hendelse eller ting kan skje, men sannsynligvis vil den ikke. Så fremtiden mangler ‘væren’ sammenlignet med tidens andre ekstaser.